Noen ganger treffer en norsk bluesutgivelse deg som noe unikt, noe veldig amerikansk og sjelfullt. Med røtter i sørstatenes soul, gospel og blues, inspirert av The Holmes Brothers eller Magic Sam eller James Cotton eller heftige flotte The Blind Boys of Alabama, ruller Ronny ­Aagren og hans eminente band, som representerte Norge under International Blues Challenge i Memphis i 2019 rett før pande­mien, ut sitt første album på mer enn 5 år. Spilt inn i 2020 og 2021, og således en ekte pandemi-baby av et album.
Ronny Aagren og hans Blues Gumbo leverte sitt debut­albumet tilbake i 2017, som ble en øyeåpner for mange flere enn undertegnede den gangen. Dette er musikk i en sjanger der størrelser som Jimmie Vaughan og Ry Cooder nok ville nikket anerkjennende om de hadde bivånet det hele. Vi har det rette vannet i kranene også i Norge, det har vi fått bevist utallige ganger!
Den gangen som nå utgis Ronny Aagren, som har samme band i ryggen, av Jan Tore Lauritsens eget plateselskap, Hunter Records. Med den soul/blues-utviklingen vi har sett på de to siste glimrende utgivelsene fra JT og hans Buckshot Hunters går nok dette kompaniskapet som hånd i hanske. Julebordet deles av likesinnede i Hunter Records-familien. 
Åpningslåta «The walk» wailer inn med et slidegitar­spill som ringer bjeller hos Ry Cooder-fansen, der gospel-følelsen henter frem den varmen og breddfulle musikalske sjelen du har hørt med både Holmes Brothers, Ry Cooder og The Blind Boys of Alabama. Opptaket føles som en live fremføring der gitarspillet, den tilbaketrukne bassen, de markerte trommene og orgelveggen syder i bakgrunnen for Ronnys nesten forpinte stemme og sjel. 
«Nobody» er tidløs svingende R&B-inspirert blues slik du kan huske både Dr John, James Cotton og Howlin Wolf. Ronny har ingen stor stemme, litt wailing i formen slik en aldrende Delbert McClinton kan oppleves fra scenen, men den funker på en solid måte likevel. Den treffer med no-nonsense nerve og ekte troverdighet. Du tramper takten og kjøper historiene Ronny Aagren og bandet serverer med hud og hår. Det må bare bli slik. Ronny og bandet er en naturgitt gave.  
Andre sanger som «Stay right here» pisker deg inn i kirkerommet rent følelsesmessig, der band som Blind Boys of Alabama og soul/gospel-sanger Solomon Burke kom fra i sin tid. Herlig rullende piano og stilsikre slidegitar-fremføringer, og et kor som nesten er helt i Terry Evans/ Bobby King-skolen, som bare løfter deg opp og opp og opp. Fantastisk bra låt, blant mange på dette albumet.
Låter som «Run» og den nedstrippede personlige «It’s you» som avslutter albumet holder fint på den samme sterke formidlingen av noe personlig, noe som, om det ikke er religiøst, betyr like mye for den som er i rommet likevel når musikken fremføres. Det sakrale og personlige treffer hverandre av og til med en ekthet og troverdighet som du kjenner igjen fra kirkerom både her hjemme og over i sørstatene.
«Don’t tell me what to do» rykker i Texas-foten til kjennere av tidligere Fabulous Thunderbirds-gitarist Jimmie Vaughan. Og kjenner du ikke det rykke litt i Link Wray-foten på «Treat me like a dog»? 50-talls blues-inseminert rock’n roll serveres ikke bedre enn dette. Hverken her eller ute. Og zydeco-foten er definitivt ikke helt utenfor Sonny Landreths verden på festlåta «Let’s have some fun».
Ronny har skapt sitt eget distinkte uttrykk når det gjelder gitar- og slidegitar-spillet. Møkkete, sterk sjel og mye følelse vrenges ut av strengene som om han spilte på klubbene i New Orleans ukentlig. Som låtskriver og komponist står han bak alle låtene selv. Og bandet består forøvrig av stødige og flotte musikere i Alexander André Johnsen på piano og orgel, Roar Paulsberg på bass og Ole-Christian Rydland på trommer. Alle korer de, nesten like svarte i huden som nevnte Terry Evans og Bobby King. Det krever mye øvelse å komme dit. 
«Changes» er et norsk blues­album like selvsagt å skaffe seg som utgivelser med Knut Reiersrud eller Billy T Band. Det er bare å brette opp forventningene for et blues-album som handler om mye sjel, personlige tekster hentet fra eget liv og erfaringer - noe som gir alle typer blues-entusiaster en følelse av ekte formidling, trøkk og spilleglede.