Eric’s Blues Band

Eric’s Blues Band - Rolling Avenue

Eric’s Blues Band
Rolling Avenue
EBB Records

Trivelig

Eric Hansson har spilt sin blues og sin gitar på klubber og festivaler i Skandinavia, USA og Europa i 25 år, og er sånn sett ingen nykommer for bluesfolket her til lands. Han har med seg størrelser fra USA som Alan Haynes (har spilt med Albert King, Albert Collins, Johnny Winter, Robert Cray, og var i en tidlig utgave av Fabulous Thunderbirds sammen med Jimmie Vaughan), og munnspill-legenden Jerry Portnoy, som har spilt med både Muddy Waters og Eric Clapton. Eric’s Blues Band har varmet opp for blant annet Joe Bonamassa hjemme i ­Sverige, og selv om jeg ikke faller i staver over dette ­albumet så er det noe som holder meg fast, noe sjarmerende ekte om enn vaklende til tider. Spesielt vokalt har Eric en bit vei å gå for at det skal låte helt bra når det kommer til engelskuttalen. Men bak gitaren er det ikke noe nølende, og arrangementene her er frodige som om det var Duke Robillard eller et fullsatt Roomful Of Blues som var linet opp i studio. 
Om du liker artister innen blues som Coco Montoya så vil du like låter som «Stay with me», og som drar seg mot Buddy Guy-nerver på morsomme «Who are you» og «Is this the prize I have to pay». Roomful Of Blues-­nerven fyller hele rommet på «Evil game», og Texas-blues nerven ala Kim Wilson og Fabulous Thunderbirds romler ekte nok på «Next train south». 
Mange av låtene er trivelige uten at de helt drar deg med noen steder, men av og til glimter Eric’s Blues Band til med låter som går utenfor sporet på en herlig måte. Pink Floyd-nerven på «Give me an hour» er nesten genial. Liker du Pink Floyd kan jeg garantere fot! Det samme med den rå ZZ Top- og Black Keys-nerven på «Ball and chain», og Wilmer-X og Peps Persson-nerven på «Drinking man’s blues». Stort kredos for sistnevnte spesielt. Med tøft munnspill fra Jerry Portnoy og masse edgy groove står denne låta frem på en helt annen måte enn mye av materialet. 
Og jaggu avsluttes ikke albumet i ekte Vidar Busk-stil med «You make me fly». Det er mye nesten på dette albumet, og 2-3 gnistrende låter, så er du blueselsker er det ikke umulig å bli fanget av «Rolling Avenue».