21. desember 2016 ble for mange av oss årets mørkeste dag mer enn rent fysisk. For sent på kvelden da sola snudde, tikket meldingene inn om at Sven Zetterberg var død, og bluesverdenen ble med ett et fattigere sted. For ikke bare hadde en av nordens beste bluesartister gått bort, bare 66 år gammel, men mange av oss følte også på en måte at vi hadde mistet en venn.
Ryktene i vår om et nytt album, “Rain on”, med materiale fra en tidligere uutgitt session, skapte både forventninger og litt redsel. Var det gode grunner til at innspillingene gjort i 1999 aldri ble utgitt? Men nei da. Ingen grunn til bekymring. “Rain On” som ble utgitt 28. mars, dagen som skulle vært Svenne sin syttiårsdag, burde jo vært utgitt som et solid andre soloalbum. Hvorfor disse innspillingene ble liggende å samle støv i 23 år, har ingen kommet opp med en god forklaring på.
I 1998, etter at Chicago Express ble oppløst, ga Zetterberg ut sitt første album med bare eget navn på coveret. “Blues From Within” ble spilt inn i Parma-studioet i Kristianopel, og fikk gode mottakelser. Året etter var Sven og band igjen på plass i studioet for å gjøre nye innspillinger, men reiste altså hjem igjen uten å ha et ferdig produkt i kofferten. Men “Rain On” er som sagt et fullverdig Zetterberg-album, slik vi kjenner dem. Musikk som beveger seg på aksen mellom rein blues og southern soul. Et album der han viser seg fram som en mangefasettert gitarist og fin låtskriver (men bare et spor der han viser fram munnspillferdighetene sine), og ikke minst der han briljerer i vokale prestasjoner. For det var som southern soul-vokalist at Sven var unik. Ja, jeg våger meg til å si i verdensklasse. 
En annen ting som kjennetegner Zetterbergs album er kombinasjonen av egne låter og møysommelig utplukkede coverlåter. Her får du “You Oughta Be Ashamed”, en blues med den relativt obskure Chicagogitaristen Andrew Brown, en artist Sven også lånte låter av på andre album. Tolkning av Bill Withers “Grandma’s Hand”, er emosjonell og ektefølt. Så er den da også en hyllest til Svens egen bestemor som ga gutten trygghet og kjærlighet i en turbulent oppvekst. Ikke uventet får vi låter henta fra to gitarister som var viktige inspiratorer for Zetterbergs egen gitarstil. Magic Sams “That’s All I Need” er ikke så fjern fra originalen, mens Otis Rushs “You Know My Love” har han omarrangert til det nesten ugjenkjennelige. Den har her blitt til en seig southern soul-ballade. Her vrenger Sven sjela si og presterer southern soul-fraseringer som ville gjort pionerer i sjangeren som James Carr og Spencer Wiggins stolte. 
Av egenskrevne låter vil jeg trekke fram “Rain on Tears”, en melankolsk slowblues og den up-tempo “Easy Comes Easy Goes”, den eneste hvor Zetterberg har tatt fram munnspillet. Låta som skiller seg litt fra resten er “Blues in My Heart”, et takras av en blues med tøff slidegitar a la Elmore James. 
Apropos munnspill. Albumets 2022-produsent, Katri Oksanen, har stort sett beholdt opptakene slik hun fikk dem overlevert, men syntes tydeligvis det var for lite munnspill. For å bøte på det har hun fått selveste Kim Wilson til å legge på munnspill på to låter, “I Ain’t From Mississippi” og “Start From Scratch”. Begge oppfattes som selvbiografiske, den siste om å legge ting bak seg og å starte på nytt. På den førstnevnte forteller han hvordan han levde og åndet blues så til de grader at han spilte blues i søvne: “Though I was born in Sweden, they say my blues goes very deep”. 
Med på turen sørover i Sverige den gangen var pianist Matti Ollikarien og bassist Mikael Fahleryd, som begge skulle samarbeide mye med Zetterberg framover. På trommekrakken satt nærmest legendariske Bosse Skoglund og på gitar Calle Engstrøm, som ble kalt tilbake til tjeneste i 2022 for å legge ekstra gitar på tittelsporet.  
Sven Zetterberg har gitt ut ti album, de fire med Chicago Express medberegna. Hvor mange det burde og kunne ha blitt, får vi aldri svar på. Det vi vet er at vi nå har fått et ellevte, helt på høyden med resten av hans produksjon.