“The Last Waltz” het The Bands filmatiserte avskjedsparty i 1976. Dette er historien bak The Bands vokalist og trommis, Levon Helm om hans siste dansetrinn. Vi er i mai 2011, og Mavis Staples og bandet hennes har kommet på besøk i landlige Woodstock i staten New York. Her har Helm bygd om en låve til hjem, studio og intimt spillested. Det var her han holdt sine legendariske Midnight Rambler-opptredener, ofte med kjente musikervenner. Nå var turen kommet til gospelsoul-dronninga. De to hadde kjent hverandre siden Staple Singers sto for et av høydepunktene på The Bands nevne avskjedsplate, og det sto høyt på Levons ønskeliste å få treffe igjen og spille med Mavis. Seint på 1990-tallet fikk Helm diagnostisert kreft i halsen og behandlingen medførte at han mista stemmen. Heldigvis kunne han etter noen år igjen synge, om enn ikke helt som før. Likevel ga han ut to flotte, jordnære album, “Dirt Farmer” (2007) og “Electric Dirt” (2009). Men nå, i mai 2011, har kreften slått tilbake, og han nøyer seg med å traktere trommene, bortsett fra på avlutningssporet, den obligatoriske Band-klassikeren The Weight. Der presser han ut av seg et vers.
Levon Helm døde i april året etter, 71 år gammel, og dette ble som sagt en av hans aller siste Midnight Rambler-­opptredener. 
Mavis Staples sin stemme var og er det ikke noe i veien med. Hun som sjokkerte gospelverden med sin fantastiske stemme allerede som tiåring i pappas gospelkvartett, og som fortsatte å trollbinde folk da Staples Singers virkelig fikk kommersiell suksess på soul-labelen Stax. Vel var pappa “Pops” fremdeles sjefen i familiebandet, men Mavis var den folk snakket om. 
Når dette albumet blir festa til tapen er hun 71 og den fantastiske stemmen hennes har i tillegg fått en varme, inderlighet og glød, som gjør henne som soloartist mer populær enn noen gang. Hun er Grammyvinner i klassen Best Americana Album for “You Are Not Alone” (2010) og “One True Wine” (2013).
“Carry Me Home” starter med full trøkk med en en versjon av “This Is My Country”, en låt skrevet av Curtis Mayfield på sekstitallet. Helm og Staples har slått sammen bandene sine, og topper det hele med en blåserekke. Selv om det er en gladlåt har Mavis en pekefinger angående det amerikanske samfunnet. “Idon’t feel too proud right now. We gotta get this house in order”. Samtidig hyller hun Obama som er inne i sitt andre år som president. 
Mavis og Staplesfamilien har helt siden tidlig 60-tallet stått i bresjen ikke minst for svartes rettigheter. Låta “I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free”, var en viktig  borgerrettighetssang på sekstitallet. Den er mest kjent i Nina Simones sin tolkning.
Rundt regna halvparten av låtene har et gospel-budskap, men Mavis blir aldri påtrengende forkynnende. Det er mer som hun vil dele en glede hun har i livet sitt med andre. 
Dessuten, bortsett fra a capella låta “Farther Along”, putter hun en god dose blues og av og til litt country inn i gospelen. Hør for eksempel på “This May Be The Last Time”, en Staple Singers-låt fra 1954, som Rolling Stones knabba. Mange tenker og på Stones når en nevner “You Got To Move”, en tradisjonell gospel som mange tror Mississippi Fred McDowell skrev. Albumets høydepunkt er for meg to låter fra innledningsvis nevnte Levon Helm album. Her snakker vi deep southern soul. Her snakker vi røtter langt ned i sørstatenes folkelige kultur.
“Wide River To Cross”, en låt skrevet av Buddy og Julie Miller, er så emosjonell og vakker at det gjør vondt. “When I Go Away” holder omtrent samme klasse. Denne er skrevet av Larry Campbell, en multiinstrumentalist, som foruten å være en del av Helms band, har spilt mye med Bob Dylan. På “Trouble In Mind”, ­albumets mest blusa kutt, spiller Campbell fele. Det fungerer overraskende bra. 
Siden jeg har trukket fram en enkeltperson fra dette konsoliderte bandet, må jeg og ta med Mavis sin gitarist i mange år. Rick Holmstrom er en av blues-sirkusets beste gitarister, med fartstid hos Rod Piazza og en håndfull album i eget navn. I sitt spill, særlig i låtene fra Staple Singers sitt repertoar, henter Holmstrom elementer fra Pops karakteristiske deltablues-influerte gitarsound.
Koringen er viktig for lyd­bildet, og av flere fine korister, må nevnes søster Yvonne ­Staples, som døde i 2018.
Hvorfor dette albumet har ligget og støvet bort i 11 år før det ble utgitt, vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg nesten kan se smilet til “mor godhjerta” gjennom musikken og at bandet og trommis Helm sprudler over av spilleglede.