Ian Siegal

Ian Siegal - Stone By Stone

Ian Siegal
Stone By Stone
Vision Records

Et trivelig album

Ian Siegal er en av Englands fineste bluesrelaterte artister, og særlig sies han å være en opplevelse live. Men jeg skrev bluesrelaterte, for ikke alt det Siegal driver med kommer nødvendigvis inn under bluesbegrepet. Det merkes særlig på hans nyeste, “Stone On Stone”, for på store deler av albumet fremstår han som en singer/songwriter, eller visesanger som vi sier. Greit nok hjelper det på blues-kredibiliteten at han har en stemme som nærmer seg det vi kaller en whiskeyrøst. Skal jeg sammenligne med noe kan jeg kanskje trekke fram Ray Wylie Hubbard, eller en litt mindre loslitt utgave av Malcolm Holcombe. Det finnes også ganger jeg får assosiasjoner til Tom Waits, men denne sammenligningen handler nok mest om det tekstmessige, hans tristesser og crazy skråblikk på livet. 
Nå er ikke singersongwriter et fyord i mitt vokabular. Heller tvert om. Men jeg ville bare du skulle vite det, så du ikke etter å ha hørt de to første låtene hiver deg over PC’en og blir skuffa når pakka kommer i posten. For disse to låtene er blues-gospel av beste merke. Åpningskuttet, “Working On A Building”, bygger på den gamle gospellåta med samme navn, og fremstår som en gøyal jam-session med Siegal og venner i studio. Umulig å sitte stille til den. Neste ut, “Hand In Hand”, er en hjertevarm og inderlig sak, med en flott slidegitar og som prikken over i’en, Siegal i samsang med selveste Shemekia Copeland.
Vi må helt til nest siste kutt for å finne en reinspikka blues, “Holler”, en deltablues der vår mann tar fram de rette fraseringene og leker med gitaren som om en skulle trodd han var født i Mississippi for over hundre år siden. Personlig skulle jeg håpet han hadde gitt oss mer av dette stoffet.
Men for all del, Ian Siegal har mye å gi oss som ensom sanger med kassegitar, og noen ganger litt hjelp av venner. Selvransakende “The Fear”, for eksempel, der 51-åringen forteller om sin frykt for framtiden, men hvor han til slutt kommer fram til at det eneste som kan reparere frykten han kjenner i hjerte og sjel, er kjærlighet. Eller “The Shit”, der fortelleren funderer over “the shit that’s going on”, men konkluderer med at “the shit is me”. En fin tolkning av Elvis Costello’s “Psycho” faller godt inn i tematikken på albumet.
Alt i alt et trivelig album, men for meg blir det tidvis litt for trivelig. For snilt arrangement- og vokalmessig. Men for all del, et album å sette seg ned med en kveld, med sansene åpne og et glass vin innenfor rekkevidde.