For en del år siden opptrådte Ann Peebles på Rockefeller under Oslo Jazzfestival. Knut Reiersruds og hans musikere var et særdeles kvalifisert backingband for denne Memphis-soulens dronning, men hennes medbrakte kapellmester på keyboards gjorde at kjemien ikke alltid stemte på scenen, har jeg latt meg fortelle. Konserten ble en suksess. Dette som en innledning til temaet liveplate.
Dette Peebles-opptaket fra Peabody Hotel i Memphis 7. februar 1992 kan ihvertfall trygt anbefales. Hun har med seg rytmeseksjonen fra hennes udødelige soul-innspillinger for produsenten Willie Mitchell og Hi Records. Her får vi live-versjonene. De tidligste ble gjort i 1969 og helt fram til 1977 varte sam­arbeidet. Howard Grimes på trommer, brødrene Leroy og Charles Hodges på henholdsvis bass og trommer. Den tredje broren, Teene Lewis «Teene» Hodges, var gitarist på studioinnspillingene, men Thomas Bingham kommer også fra studiostallen til Willie Mitchell. Samme gjeng som backet Al Green, O.V. Wright og Otis Clay, for å nevne noen, og ikke å forglemme Don Bryant, ektemannen til Ann Peebles som ofret solokarrieren for å skrive låter for kona. Han har som kjent gjort comeback som godt voksen på 2010-tallet.
De eneste som mangler fra studosoundet er koristene Donna Rhodes, Charles Chalmers og Sandra Rhodes. Tre søsken. Hvite i huden, svarte i stemmene. David J. Hudson og Tina Crawford gjør mer enn god nok jobb på dette konsertopptaket. Saksofon, trompet og trombone og vipps har Ann Peebles det hun trenger.
Dette er til nå eneste live-opptak med Ann Peebles og The Hi Rhythm Section, og alle soulfans bør ha denne. Tett og intimt foran noen hundre dedikerte fans. Produsenten David Less tapte penger på dette. Samme kvelden gikk 18000 mennesker mann av huse for å høre Michael Bolton i The Pyramid Arena. 
Ære være produsenten og konsertarrangøren David Less som tapte masse penger, at ettertiden skulle få glede av dette opptaket som bygger seg opp fra «If I Can’t See You» og «Part Time Love» til «Didn’t We Do It» og «I Feel Like Breaking Up Somebody’s Home» og seiersrekka «I’m Gonna Tear Your Playhouse Down» (var det Paul Young som prøvde seg på den?), «I Didn’t Take Your Man», «You Keep Me Hangin’ On», «Let Your Love Light Shine» og signaturen «I Can’t Stand the Rain».