Ronnie Earl & The Broadcasters
Ronnie Earl & The Broadcasters
Mercy Me
Stony Plain Records
affinert gitar og musikalsk genialitet
Å være bandmedlem i Ronnie Earls Broadcasters kan umulig være en heltidsjobb for tiden. For den 69 år gamle supergitaristen har forlengst redusert konsertvirksomheten til sånn cirka en spilling i måneden, og da fortrinnsvis i nærområdet i New England, nord på østkysten av USA. Han vil gjerne hjem og sove i sin egen seng etter endt spilling. Ellers er han av og til å høre i den lokale baptistmenigheten. Gudstroen er nemlig viktig for Earl. Ifølge ham selv var det den som hjalp ham ut av et alvorlig alkohol- og narkotikamisbruk for tretti år siden, og den som fridde ham fra depresjoner i forbindelse med en bipolar lidelse.
Men selv om Ronnie Earl nyter pensjonisttilværelsen i landlige omgivelser har han ikke skrudd lokket til på krukka med musikalsk kreativitet og lekenhet. Med sånn omtrent et års mellomrom kommer nye album hvor Earl leker med bandet sitt, utvalgte gjester og ikke minst med sin kjære Stratocaster.
Nå er Earl ute med sitt album nummer 28, “Mercy Me”. Ikke verst for en artist som ikke synger selv, men som bygger albumene rundt sin særpregede og sofistikerte gitarstil, sine ofte intrikate låter og gitarfraseringer, og sin blues som ofte nærmer seg jazzens verden. Heller ikke skriver han tekster som han kunne ha tilbudt de gjestevokalistene han opp gjennom årene har hanket inn for anledningen. Fra 2014 ble forøvrig en vokalist for første gang fullverdig medlem i The Broadcasters. Diana Blue heter hun.
Men selv ikke på det nye albumet, hvor den flotte vokalisten synger på fem kutt, får hun eksponere sine vokale ferdigheter uhemmet. På tolkningen av Muddy Waters “Blow Wind Blow” breier organist Dave Limina og gjestepianist Anthony Geraci seg over et lenger strekke enn Diana Blue er tilmålt, og på slowbluesen “The Sun Is Shining” har pianist Geraci og Ronnie Earl lekt seg sammen på over halve låten før vokalisten dukker opp. Det samme kan sies om Dave Masons “Only You And I Know, her i en rocka tapning som ligger nærmere opp til Delaney & Bonnie sin versjon av låta, og den vakre tolkningen av Percy Mayfields “Please Send Me Someone To Love”, et av albumets høydepunkt. Diana Blue blir ikke akkurat overeksponert på noen av dem. Først på avslutningssporet, Jackie Wilsons gospel-soul klassiker “(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher”, begrenser Ronnie og gutta mellomspillet litt.
Av instrumentalene merker vi oss “Soul Searching”, en låt Earl ga ut på albumet med samme navn i 1988, men her er den i en mer meditativ tapning. Meditativ og dvelende er også “A Prayer For Tomorrow”, mens den blusa “Coal Train Blues” imiterer kølalokomotivet som etterhvert sakner farten, før det glir inn på stasjonen og stopper. “Dave‘s Groove” er en drivende jazza hyllest til mangeårig keyboardist i bandet, Dave Limina, mens nøtta for oss bluesfolk å knekke er tolkningen av John Coltranes “Alabama”, en låt jazzsaxofonisten skrev som en reaksjon på en Ku Klux Klan-bombing av en baptistkirke i Birmingham, Alabama i 1963. Selv om lydbildet er litt fremmed for meg, klarer jeg, med hendelsen som bakteppe, å gli inn i en stemning av skjebnetid. Saxofoner som varsler ulykke. Trommer som illuderer bølger som skyller inn over en strand. Et soundtrack til en forferdelig hendelse. Sterkt.
Mer tilgjengelig for oss med øreganger som er mer vant til blues, er “Blues For Ruthie Foster”. En hyllest til den flotte sangeren, der Earl og gjesten Peter Ward har tatt fram de akustiske gitarene og beveger seg ned i Mississippi deltaet, sånn a la Robert Johnson.
Et variert album, der Hammond B3, ofte i Jimmy Smith-gata, er et drivende element. Saxofoner på halvparten av låtene er og med på å farge lydbildet. Men først og fremst handler det om Ronnie Earl, hans komplekse og raffinerte gitar og hans musikalske genialitet. Mannen er og i det rause hjørnet. De tolv låtene tikker inn på 79 minutter. Neida, det er ikke for lange låter. Det handler bare om å komme inn i det rette modus. Ronnie Earl mood.