I 2008 var jeg med Rolf Mathisens True Blue-reise med buss fra New Orleans til Memphis. Et av stoppene var Highway 61 Blues Festival i som blir arrangert ved jernbanestasjonen i Leland, Mississippi i hjertet av Mississippi-deltaet, der Jimmy Reed ble født. Der var det to scener. I pausen fra hovedscenen gikk jeg til den akustiske scenen der jeg traff Andrew Heissler, født 1983 i Bloomington, Indiana, som nettopp var ferdig for dagen. Jeg sa jeg var lei for at jeg ikke fikk hørt ham. Det viste seg at han var en omreisende trubadur og gatesanger med artistnavnet Pokey LaFarge og han ga meg en CD av sitt selvproduserte førstealbum Marmalade (2006).  Plata minnet meg om old timey folk, jazz og hillbilly fra 20-tallet, Jimmie Rodgers med en touch av Hawaii. 
Siden har han etablert seg som en kritikerrost singer-­songwriter med tydelige røtter i 20-tallet, 30-tallets great American songbook, årgangs­pop og 60-talls soul. Jack White brukte Pokey La Farge og hans daværende band South City Three på sitt Blunderbluss i 2012 og LaFarge utga en soloplate på Whites Third Man Records i 2013. Deretter ble det to plater på Rounder før han havnet på Americana-labelen New West med 2020-utgivelsen Rock Bottom Rhapsody. 
I covid-året ble det lite turnévirksomhet på Pokey LaFarge, desto mer tid fikk han til å jobbe med sitt album In The Blossom Of Their Shade som kom ut i november 2021.
Albumet er produsert av ham selv og Chris Seefried i Reliable Recorders i Chicago. Her er det utsøkt analog lyd av treverk med upright bass, lap steel, vibrafon, orgel, perkusjon, akustiske og elektriske gitarer. Her er ekko av Ricky Nelson, Roy Orbison, Marc Bolan og Toots and the Maytals. Det er en karibisk vibb og Johnny «Guitar» Watson-blues. Koring fra Marley Munroe alias Lady Blackbird som har sitt artistnavn etter at hun utga en coverversjon Nina Simones «Blackbird». Tidligere i år ga hun ut albumet Black Acid Soul. 
Ti fantastiske sanger suverent levert av Pokey LaFarge.