Jeg husker Johnny Tucker som funky og humørfylt soul brother da han kom til Oslo senhøstes 1980 som sanger og trommeslager i turnébandet til legendene Lowell Fulson og Phillip Walker. De sto på plakaten på den første og fortsatt siste utgave av Oslo Bluesfestival, arrangert av daværende Oslo Bluesklubb i Kjelleren, Chateau Neuf. Forband var Hartvik & the Heartbreakers med Knut Reiersrud. En uforglemmelig kveld. På tide at nåværende Oslo Bluesklubb gjenoppvekker denne festivalen.
I mellomtiden kan vi høre på Johnny Tuckers nye album, innspilt på hans 75-årsdag 17. oktober 2020 i Pot O’Gold Studios, Orange, California, produsert av David Ramos med Johnny Tuckers manager Bob Auerbach som executive producer på det egne selskap High John.
Ti av de tolv låtene er skrevet av Johnny Tucker mens de to knivskarpe gitarinstrumentalene «Snowplow» og «Hookline», som er tilegnet henholdsvis Albert Collins og Earl Hooker, er fenomenale oppvisningsnumre signert Kid Ramos.
Tucker er blitt kledelig rusten i målet med alderen, men spiriten og sjelen er der, og jo mer jeg spiller denne plata går det opp for meg hvor bra den er fordi Tucker inspirerer medmusikerne. Det handler litt om at de gamle er eldst. I liner notes skriver Bill Dahl hvordan Tuckers låtskrivingsteknikk består i å la bandet spille grooves som han setter ord til. That’s it! Og det funker, for det gir plata spontanitet.
The Allstars er i denne sammenhengen veteraner fra Sør-Californias hvite roots- og bluesscene som oppsto rundt James Harman Band og The Blasters på slutten av 70-tallet. John Bazz på bass, Jason Lozano på trommer og den engelskfødte boogie woogie/bluespianisten Carl Sonny Leyland som emigrerte til USA i 1988 og senere bl.a. spilte med Big Sandy & the Flyrite Boys. Munnspillmaestro Bob Corritore tok et avbrekk fra sin base i bluesklubben The Rhythm Room i Phoenix, Arizona for å spille på bursdagsplata til Tucker. Saksofoner og blåserarrangementer er tatt hånd om Ron Dziubla som har kundeliste fra Ricky Martin og Christina Aguillera til Robert Cray og John Hiatt.
Tucker er kledelig rusten i målet på noen av låtene, men låtrekkefølgen er som en velkomponert setliste til en klubbkonsert. Åpningen er en pur og riffende T-Bone Walker-shuffle, «All Night Long, All Night Wrong». “If You Ever Love” med funklende pianotripletter og magnatonegitar fra Kid Ramos er en uimotståelig Louisiana-ballade som kunne vært gjort av Earl King. Rhumbaen «What’s the Matter» har New Orleans-blåsere bak Kid Ramos’ herlig kornete Albert King-licks og Johnny synger stadig bedre mens han vekker de døde med trommingen. På «Treat Me Good» får han Kid Ramos til å finne fram til sin indre Magic Sam og i den funky danselåten «Have A Good Time Tonight (Play Your Soul Johnny)» formidler Tucker så mye feeling at munnhellet «I’m gonna help myself» får metafysisk betydning.