Noen ganger får man en plate i hende som man tenker: «Denne er tøff og akkurat musikken for meg! Noen ganger blir man skuffet i livet, og jeg måtte bite i meg forventningene til Soul Garage Experience og kaste bandet til ulvene. For dette var ikke bra!
Mannen bak dette bandet er italiensk/amerikanske Fabrizio Grossi. En dyktig produsent som har jobbet med Eric Gales, Slash, Gary Clark Jr, Billy Gibbons fra ZZ Top, Steve Vai, Steve Lukather fra Toto, Leslie West fra Man, Joe Bonamassa, Warren Haynes fra Allman Brothers Band og selveste George Clinton & P-Funk. Og du kjenner han kanskje som en teateralsk og dyktig bluesrock-bassist i bandet Supersonic Blues Machine. Først med supertrommis Kenny Aronoff (fra bandet til Bob Seger og Lynyrd Skynyrd) og Lance Lopez, og nå med Kenny og bluesrocker Kris Barras. De har endevendt hovedscenen på Notodden Blues Festival et par ganger med et ellevillt show med kjendiser som nevnte Steve Lukather, Robben Ford og Billy Gibbons. Men musikalsk har bandet fallt litt gjennom for meg.
Men da jeg så navnet Soul Garage Experience tenkte jeg at sammenkoblingen av ekte soul, garasjerock og Jimi Hendrix måtte bli et jetfly til himmels. Det ble dessverre et hjemmesnekret helikopter som dundret rett i bakken på nærmeste potetjorde. De sier at de omfavner 60- og 70-tallets R&B, soul og rock med Jimi Hendrix, Cream, Allman Brothers og Stevie Wonder i tankene. Men for meg er dette mer Prince-funky, utmattende, Living Colour-funky og rockete (noen som husker gitaristen Vernon Reed?), eller Lenny Kravitz og restene av Supersonic Blues Machine på en dårlig dag. De første 4-5 låtene på albumet er rett og slett masete og edgy og groovy på en måte som minner om da du fikk en gedigen marsipangris til jul og likegodt spiste hele på en gang. Du vet hvor kvalm det får deg til å føle deg som? Sånn er dette albumet for meg.
Vel nok er det et par lys­punkt i «Ain’t no givin’ up» som har en fin "Bob Marley goes rock’n roll-vibe", og grooven i den litt mer laidback og bluesy «I never thought that you loved me» låser opp litt i maset fra innledningen av albumet og føles bra.
Men behøver du å tenke på eller vurdere å kjøpe dette albumet? Nei.