Kai Fjellberg, kjent fra kritikerroste Blues Express med Spellemannsnominasjon for albumet Southside i 2018, 2. plass fra European Blues Challenge i 2019 og femmer i Bluesnews for Live at Antone’s i 2019, er ute med soloplate. Albumet består av ti egenkomponerte låter der Fjellberg trakterer elgitar, lap steel og resonator. Med seg har han Blues Express-besetningen fra Antone’s-albumet med den forskjellen at bassist Trond Hansen for anledningen har fått avløsning av Bjørn Ove Hagset og at lydbildet er utvidet med Rune Karlsen på orgel.
Albumet er inspirert av Fjellbergs mange inntrykk fra reiser i sørstatene, og låt­titlene gir assosiasjoner til en road movie. Dette understrekes av at de stemningsfulle lap-steel-instrumentalene på første og siste spor med symboltunge titler som «Valley of the Gods» og «Desert Serenade» har slående likhet med Ry Cooders bruk av Blind Willie Johnsons «Dark Was The Night» på soundtracket til Paris, Texas. 
Disse instrumentalene står i markant kontrast til stort sett hardtslående Texas-blues med sustain og vreng i munnspillet og heftig tromming fra Kåre Amundsen. Jeg skulle bare ønske meg at vokalen var mer dynamisk. Fjellberg synger best når shufflebluesen tar pause og tittelsporets rolige walking blues lar teksten komme til sin rett, og Ronald Ottesens Walter Horton-aktige munnspill smelter sammen med lyriske toner fra Fjellbergs resonator. Jeg tar meg derfor i å lure på hvorfor Fjellberg kliner til med en elektrisk gitarsolo som jeg oppfatter som et gedigent stilbrudd. Det er akkurat som han ikke stoler på låta som den er. De musikalske ferdighetene er det ikke noe i veien med.
Fjellberg skal ha honnør for ambisjonene og for at han spiller inn eget materiale, men jeg tror albumet ville vunnet på en mer less is more-produksjon.