Gitaristen Dave Specter har greid det kunststykke å få utgitt album på album i eget navn, uten å synge. I stedet har han, i likhet med for eksempel Ronnie Earl, alliert seg med gode vokalister og nøyd seg med å være orkesterleder, og ikke minst krydre det hele med eminent gitararbeid, gjerne i den mer sofistikerte og jazza enden av blues­skalaen. I all rettferdighetens navn må nevnes at 58-åringen prøvde seg som sanger på et par låter på sitt siste album, “Blues…. From The Inside Out”, uten at jeg ble helt overbevist om at han bør slutte å leie inn vokalhjelp.
I forbindelse med at det er tredve år siden Specter platedebuterte gir Delmark ut en dobbel CD med smakebiter fra hans tolv album på selskapet. Foruten albumene han har gitt ut på det legendariske Chicagoselskapet, må nevnes at Specter har bidratt på over 50 album.
Men la oss sette oss på toget og la Dave Specter være togfører. I kronologisk rekkefølge får vi en behagelig reise gjennom variert landskap. Det starter med tre låter fra “Bluebird Blues”, albumet fra 1991 hvor han har med seg veteranvokalisten Barkin’ Bill Smith. En jump blues-låt, en sløy, jazza sak og en instrumental med fantastisk gitarspill får vi derfra. På mange måter representerer disse tre låtene de resterende 25: Blues som lener seg mot rhythm & blues og jazz og et fint knippe instrumentaler fordelt passe utover. 
Vokalgjestene er det lite å si på. Jesse Fortune, Tad Robinson, Lurrie Bell, Jimmy Johnson og Otis Clay har alle de kvaliteter som sjangeren trenger. 
Arrangementene er gjennomgående tilsynelatende enkle og noen vil si på grensen til taffelmusikk, men ikke la dette bli bakgrunnsmusikk. Her er det stadig nye detaljer og finesser for den som lytter. Til å være en Chicagoartist har Specter en leken og distinkt tone som er lett gjenkjennbar og skiller seg ut fra storparten av gitaristene fra The Windy City. Gitarstilen kan minne litt om Jimmy Johnson, som både trakterer gitar og synger på “Feel So Bad”. Foruten Specters gitar er orgel ofte et viktig element i lydbildet. Instrumentet blir den første tiden traktert av Ken Saydak, men senere overtar Brother John Kattke orgelkrakken. Et par av låtene har også blås. 
Når en kommer ut i CD to er det en viss utvikling i lydbildet. Det transparente lydbildet blir litt mer bastant og tyngre, som for eksempel på de to låtene med gospel/soul-artisten Otis Clay. Dette må ikke leses negativt, men mer som et bevis på at Specter behersker overgangen fra det jazza og R&B-prega og over i soulens verden.
Turen avsluttes med “The Ballad of George Floyd”, en låt Specter ga ut som en digital singel etter det brutale drapet gjennomført av politiet. Her synger Specter selv, – vel, snakkesynger er mer korrekt, og det fungerer fint i et dramatisk arrangement med Billy Branch på munnspill.
Det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter på en utgivelse med så mange høydepunkter, men de to nevnte låtene med Otis Clay har det lille ekstra. Det samme har “March Through The Darkness” der keyboardist Brother John Kattke står for det vokale.
Da er det bare en ting å si: Unn deg selv et eksemplar av “Six String Soul” og du har 2 timer og 24 minutter med godlyd som du kan kose deg med nå når nettene blir lange og kulda setter inn.