Tom Rodwell er et nytt be­kjentskap fra den stadig mer varierte britiske bluesscenen. Riktig nok skal han ha spilt over 1500 konserter gjennom de siste to tiårene, både som soloartist Tom Rodwell og (enmanns?)-bandet Storehouse, så Bluesnews takker den utrettelige alternativ-bluesfor­kjemperen Joe Cushley for å ha sendt oss Rodwells nyeste. 
Wood and Waste inngår i Rodwells store prosjekt som er å gjenreise blues som danse­musikk. I denne sammenhengen lar han seg bl.a. inspirere av spirituals og vestindisk musikk.  Uttrykket hans er minimalistisk, sparsomt med komp med andre ord. En tidligere LP som heter Live Humble (2012), også på Fireplace Records, som jeg formoder er hans eget. Han har åpnet for folk som Leon Russell og Otis Taylor, og Derek Trucks er en beundrer av gitarsoundet.
Ja, dette er skakt og skrang­lete, men det driver som en konsert med Talking Heads eller Tom Waits-gitaristen Marc Ribot når han spiller som Marc Ribot y Los Cubanos Postizos. Det er med andre ord dansbart, og de rytmiske utforsk­ningene av gitarens ekspressive klangmuligheter ledsager han med absurd-­surrealistiske tekster.  I en av omtalene jeg fant av ham på nettet blir han kalt «Sheffields svar på Lightnin’ Hopkins.»
La oss kalle denne lille geni­streken av et album for minimalistisk dekonstruert blues. Men tenk heller Jonathan Richman enn Captain Beefheart. Albumet er produsert av Tom Rodwell & Ralph Mann i Roundheart Studios et sted i New Zealand.
Albumet lever opp til slagordlignende motto på coveret: Les rhythmes sacres de la guitare electrique primitiviste. Hellige rytmer og primitivistisk elektrisk gitar. 
I tillegg til Tom Rodwells gitarer, sang og gitar-synth medvirker Phil Dryson med noe kalles phased Strat på albumets sentralspor, «She Got Me Boiling». Ja, det er den jeg får Talking Heads-vibber av, og det er også likheter med de to siste soloplatene til Cedric Burnside der han synger uten særlig annet komp enn en gitar og perkusjon. 
“She Got Me Boiling” er også albumets desiderte høydepunkt. Kalypsorytmer  og florlette funkgitarer med fabelaktige improviseringsløp gir en hypnotisk opplevelse av en totalforvandling av Georgie Fame-klassikeren «Yeah Yeah», (og dermed brakt nærmere den afrokaribiske originalver­sjonen til Mongo Santamaria). Begynner du å høre på teksten, skjønner du at sangeren bokstavelig er plassert i en gryte med kokende vann. Rodwell synger:
"She got me boiling. She got me cooking. She got me chopping. I wanna know wanna know wanna know when i’m gonna die".
Ja, sånn er kalypsotekstene. Musikken er munter, men i tekst­ene er ingenting hellig.
Men musikken til Rodwell trekker også på arven fra deltabluesen. Åpningssporet “Don’t be a fugitive all your life” har en slags huggende tidlig Howlin’ Wolf-groove. «Plenty time» er i karibisk David Byrne/Talking Heads-modus med enorm perkusjon fra de New Zealandske- impromusikerne Chris o’Connoer og Jeff Henderson.
«Touch Me Like A Teddy Bear» er også en fest, der «Killing Floor/Tramp»-riffet blir mer og mer Bo Diddley-gitarrytmer, slidegitar og rytmegitar. Trancemusikk.
En låt som «Small Town» er soulblues med Stevie Wonder­aktig gospelfeeling, men igjen dekonstruert til rytmiske molekyler. På samme måte “Make Believe”, bossa nova og danse kalinda, kunne vært en Motown-låt. 
«Dead End Road» begynner i litt Fleetwood Mac’sk “Albatross”-stemning, soundscapes, gitarsynth som mimer steelgitar. En filmmusikalsk utgang på den helt eksepsjonelle platen. Alle som liker gitarplater, være seg med Danny Gatton, Adrian Belew, John Fahey, Marc Ribot, Santo & Johnny, gakk hen og skaff dere Tom Rodwell: Wood and Waste. 
Albumet slippes 22. oktober.