Morsomt band fra Belgia, dette, som der nede har fått et rykte på seg som et europeisk tilsvar på The Black Keys. Måten de øser på med fuzz, vrengt produksjon, råskap - og banker sammen skitten bluesrock og jammete rockelementer - minner mye om The Black Keys og de mest upolerte sidene av North Mississippi Allstars.
Dette er rå og høyoktan-­energisk blues og bluesrock som er arven etter R.L. Burnside, Black Keys, Jon Spencer Blues Explosion, John Lee Hooker, Bukka White, rockeband som Morphine og hele Fat Possum-katalogen. Boogie Beasts har før dette albumet gitt ut albumene «Come and get me» (2015) og «Deep» (2019), og har blitt kjent for sine energiske livekonserter. 
Er du glad i tidlig Black Keys, skitne og rå blues-grooves, et munnspill som er «all over the place», hamrende primale trommer og fuzz-drivende ­gitarer, og musikk som inviterer deg til steder der instinktet overtar for vettet, der de suggererende beatsene sender deg tyngre headbanging ut døren enn heavyrockere klarte å få frem på 80-tallet, da kan Boogie Beasts være ditt nye favorittband. 
Noen av låtene som «The one», «In your hands» og «Run you down» treffer veldig bra i dette skitne og upolerte formatet. I det hele tatt et rocka og primalt bluesverk for deg som er på jakt etter blues som er råere enn det mange forbinder med tradisjonsmusikk og som sparker ræv der gamle band som Rolling Stones har satt seg ned for lenge siden. 
Om du trodde du hadde gravlagt ditt forhold til blues så kan jeg bare si at kistelokket har akkurat blitt sparket av – og det fra et belgisk band med pornonavnet Boogie Beasts!