Jeg strødde terningkast 6 over dette geniale blues/poesi-­formatet som kalles Norsk Utflukt allerede på 90-tallet da de debuterte med «Med Lyset På» i 1993 og fulgte opp med geniale «Diger Og Gul» fire år senere. Blues, med en touch av jazz, og Lars Saabye Christensens poetiske livsbetroelser går sjeldent godt i lag. Det treffer deg som noe du ikke har i platesamlingen fra før. Og det gjelder også nå med deres femte album, «Heder & Verdighet». Nesten 30 år etter debuten!
Dette deres første album på åtte år er spilt inn midt i den verste korona-krisen. Det vil si innspillingene startet i Juke Joint Studioet i Blueshuset på Notodden den 24. januar 2020, i fred og fordragelighet med bysbarnet Kåre Virud på gitar, bysbarnet Espen Fjelle på tangenter, Baard Slagsvold (Tre Små Kinesere) på bass og Tore Wildhauer (Åge Aleksandersen, Tre Små Kinesere, Midnight Choir) på trommer. Veteranlaget skulle møtes igjen 14. mars samme sted. Det var to dager etter at korona-­bomben smalt, så det ble det ikke noe av.
Lars Saabye Christensens liner-notes inni det flotte utbrettcoveret som ­LP-versjonen kommer i er lesning som treffer liksom musikken og tekstene i rillene. Det handler om livet som band, som musiker og som menneske for å komme frem til et ferdig resultat. Mot alle odds. Antibac-innspillinger er ikke som alle andre, Norsk Utflukt er definitivt som ingen andre, og det mørke alvoret i Lars Saabye Christensens tekster treffer tungt også denne gangen. Kanskje tyngre enn noen gang. Den messende «av jord er du kommet til jord skal du bli»-følelsen som treffer deg i noen av albumets mest sentrerte låter som «Blues for etterkommere», «Urmaker blues» og tittelsporet «Heder & Verdighet» er noe langt sterkere enn en vanlig plateinnspilling. Og bandet har aldri spilt bedre og med mer solnedgangs-sjel. Som et norsk Buena Vista ­Social Club i solnedgangen over Oslo-fjorden en augustkveld. Det er vakkert, og det er umulig å ikke la seg berøre.
Musikken gjenspeiles med slentrende visetakt med bluesakkorder og innimellom masse gyngende bluestakt som spilles over i jazz-­atmosfærer. Dramaet i åpnings­poesien med «Enda en blues i november», den nedadgående livskurven i «Straffeporto», blues­vandringen i «Baltimore» med koring fra Margit Bakken, Rita Engedalen og Kari Gjærum, jazz-lekenheten på «Blå ­reprise» med Mathias Eick på trompet der teksten om livets regnestykke får deg til å regne om igjen og om igjen og om igjen, Kaizers Orchestra-vibben på «Tidsånd på en mandag», inntil B.B. King banker på døra med «Blues for etterkommere» og Frank Zappa skramler i vill uorganisert jazz-temperament på den korte «Gammel jazz». Kjedelig? Ikke et sekund!
Norsk Utflukt er for norsk blues det Buena Vista ­Social Club var for kubanske følelser fra livet i Havanas havnekvarter. Bare se på den gjengen som er avbildet på baksiden av coveret! Og hør Lars Saabye Christensen med musikalsk poesi fra et sted der ingen andre skriver og formulerer og treffer deg som han. Blues av et kaliber du aldri før har hørt maken til, om du da ikke som meg har vært en stor fan siden 90-tallet. Musikk som viser at det er utrolig mye vital pust selv i det siste åndedrag!