Vår danske venn Big Creek Slim har begått noe så uvanlig som å gi ut to album samtidig. I tillegg er det to ganske så identiske produkt, i hvert fall når det kommer til sjanger og lydbilde. Vi snakker om klassisk førkrigs countryblues. Big Creek alene med sin gitar, ikke bare spilt inn analogt, men gammeldags. To mikrofoner og en gammel spolebåndopptaker. Så for å skjønne begrunnelsen for å gi ut to separate album, istedenfor et dobbelt­album, mener jeg en må se på det tekstmessige. Tematikken. For vår mann, med døpenavnet Marc Koldkjær Rune, beveger seg litt dypere enn “I Woke Up This Morning, Feeling Bad”-blues. Han har et samfunnskritisk skråblikk, noe som antageligvis den perioden han loffet USA på kryss og tvers, var med å bidra til. Da bodde han hos og kom nært på mennesker som ikke nødvendigvis levde den “amerikanske drømmen”.   
På “Twenty-twenty Blues” er det ikke unaturlig at det handler om pandemien, særlig fordi Slim i oppstarten av koronautbruddet bodde i Brasil, et av de hardest rammede landene. Men det handler også om “Black Lives Matter” og mordet på George Floyd, samtidig som Marc Rune setter svartes situasjon i USA inn i et historisk perspektiv.
Skal en forsøke seg på tekstanalyse, noe som ikke er så lett fordi Big Creek ofte er mer antydende enn konkret, kan en kanskje si at mens “Twenty-twenty Blues” beskriver samfunnet generelt, er “Migration Blues” mer personlig. Hvordan samfunnets rammer gjør ting vanskelig for Slim og hans nærmeste. Mer konkret, alle problemene Big Creek Slim opp­levde da han ville ta med seg sin brasilianske kone og barnet deres og flytte tilbake til Danmark. I et intervju gir Slim den danske regjering det glatte lag, og kaller den en “rasistregjering” og sier han følte seg om en “annenrangsborger”. 
Både tekster og musikk på begge album har Big Creek Slim sugd fra eget bryst, og i ekte bluestradisjon er det små lån her og mer opplagte tyverier der. Når det gjelder blues-dialekter, er han innom alt fra Piedmontstil, ragtime og hokum blues, til førkrigs Texas blues, mens hans store kjærlighet er nok Delta­bluesen. Han har stålkontroll på disse sjangrene og behersker fingerpicking like godt som slidegitar. Dette kunne like gjerne vært tyve- og trettitalls innspillinger, bare med god lyd. Her er ingen gitarekvilibrisme, bare et instrument i samspill med en stemme som, hold deg fast, er den stemmen av nordisk herkomst som har mest av førkrigsblues-fraseringene implisert i stemmebåndene - og i hjertet. 
Så tenker du kanskje at du kunne tenke deg å kjøpe et av disse to albumene, men har ikke råd til begge. Hvilket skal du velge? Kjære deg. Er du glad i førkrigs countryblues skal du selvfølgelig ha begge. Det er bare å stå over et par halvlitere, og du får noe som vil glede deg mye lenger.