SHEMEKIA COPELAND

SHEMEKIA COPELAND  - Uncivil War

SHEMEKIA COPELAND
Uncivil War
Alligator Records

Et helstøpt album

Johnny Copelands datter, soul/blues-musikkens kanskje største kraft da vi entret 2000-tallet, har ikke spart på kruttet nå 20 år etter. Fra et USA som nok har gjort henne opprevet og engasjert. Hun blåser taket av enhver gospelkirke i sørstatene når hun går løs på dette albumets andre låt, «Walk until I ride». Og det er etter at det tunge bluesrock-eposet «Clotilda’s on fire» som åpner albumet treffer deg som en truck på islagte veier en søndags morgen. Bevares som denne dama kan få en demning av følelser og kraft til å bygge seg opp uten å briste.
Budskapene sitter tett og treffer deg som en rambukk på hele dette albumet. «Clotilda’s on fire» er en sann historie om det siste slaveskipet som kom til Alabama i 1859, 50 år etter at slavehandel var bannlyst, der båten ble satt i fyr for å slette alle spor. Dette skipet ble funnet i fjor, og det har fått Shemekia til å sette fyr på ikke bare båten, men alt den representerte. Med seg på denne låta har hun fått med seg stjerneartisten Jason Isbell, som er fra Alabama (tidligere medlem av Drive By Truckers). Han fyrer av sine følelser i denne spesielle låta med et gitarspill like hudløst som Joe Bonamassa på sitt råeste. Du kjenner smerten, sinnet, frustrasjonen!
«Walk until I ride» handler om sivile rettigheter i et USA der mye har blitt satt spørsmål ved de siste årene med drapene vi har sett politiet utføre på den fargede befolkningen, og påfølgende opptøyer som slås hardt ned på. Saken fremføres messende, med en religiøst ladet gospelkraft du kjenner løfter deg etter nakkehårene. Det ligger mye personlig budskap fra Shemekia her, til alle sine brødre og søstre. For en kampsang! 
Heldigvis slipper Shemekia volumet ned i folk/soul-balladen «Uncivil war», uten å legge bort kraften. En nydelig sang som nesten kunne vært gjort av Bruce Springsteen med et budskap om å forene et USA der så mye har blitt splittet opp og der mange har tatt til orde i retning borgerkrig. Den rører meg, og da tør jeg ikke tenke på hvor mye denne sangen må røre amerikanerne. De trenger sanger som dette der borte nå! Kanonlåt!
Shemekia Copeland er en av de største naturkreftene i amerikansk musikk, selv om hun musikalsk henter inspirasjon fra farens tids­epoke, og avslutter albumet med hans «Love song» fra 1992. For med sin blues, soul, gospel, country og rock, som hun alle besitter i stort monn når hun trykker på de forskjellige knappene, er dette en plate som treffer tiden i USA midtskips. «Apple pie and a 45» handler om våpentilstanden i USA, «Give God the blues» forkynner at Gud hater hverken muslimer, jøder eller de kristne, «but we all gave God the blues» og er en melding til hele verden. Og kanskje er «Money makes you ugly» direkte rettet mot Donald Trump. Mye som stemmer her, og gitarveggen bak Shemekia og den harde rock-eggen er som å høre ZZ Top.
På det mer personlige planet, om kjærlighet, skuffelser og mennesker man møter på veien som kalles livet, finner du låter som «No heart at all», «She don’t wear pink» og Junior Parkers låt om skitten kjærlighet med «In the dark». Det er veteranen og legenden Steve Cropper fra Booker T & The MGs som spiller gitar på sistnevnte. Hun dedikerer albumet til to artister verden har mistet og som hun satte utrolig høyt, Dr John og John Prine, og til sin egen mor. Dr John får dessuten sin egenhyllest i form av låta «Dirty saint»
Og da du trodde at det ikke var mulig å gjøre Stones-klassikeren «Under my thumb» i en annerledes og interessant versjon, fordi den er gjort så utrolig mange ganger allerede, så kommer Shemekia Copeland og overrasker deg også der. 
Alt i alt er dette et helstøpt Shemekia Copeland album, akkurat som forrige «America’s Child» er det mye kanonbra materiale og et par løspatroner («No heart at all», «She don’t wear pink» og til dels «Apple pie and a 45») som blir for tunge og musikalsk ensformige i sin rett fram bluesrock. Men så lenge 75% av materialet er så sterkt som det er, må man åpne døren. For Shemekia Copeland sparker den opp uansett, og lar seg ikke stoppe. Hun skal inn!