Gjennom hele sekstitallet fra hun som sekstenåring i 1962 fikk sin første hit ga Bettye LaVette ut intense, tøffe R&B/soul-låter fra førsteklassas låtskrivere. På tampen av tiåret ga hun ut southern soul/country­soul-klassikeren «He Made A Woman Out of Me”. Den fik 25. plass på de nasjonale R&B-listene, men Bobbie Gentrys versjon som kom ut et halvt år senere tok markedet. 
Først i 2005 fikk Bettye LaVette sitt endelige gjennombrudd for et større publikum med det oppsiktsvekkende og kritikerroste albumet I’ve Got My Own Hell to Raise der hun fikk full uttelling for sine evner som sjangerblind sangfortolker på tvers av soul, jazz, R&B, folkrock, americana. Siden har albumene kommet med jevne mellomrom. I sin helt personlige sangstil har hun laget kresne tributtalbum både med kanoniserte britiske rockelåter og til nobelpris-låtskriveren Bob Dylan.  Gjennombruddet hun har fått på 2000-tallet kaller hun sin femte karriere.  
Om hun i sine tidligere karrierer stort sett var på riktig sted til feil tid, er hun med Blackbirds på rett sted til rett tid: USA i 2020 med Black Lives Matter. På årets album gjør hun sine tolkninger av låter innspilt av svarte kvinnelige sangere, som i tid spenner fra Billie Holidays «Strange Fruit» i 1939 - til den nåtidige kanadiske singer-songwriteren Sharon Robinsons «One More Song». Men for øvrig er hovedvekten av sangene fra 40-, 50- og tidlig 60-tall.  
Albumtittelen viser til den ene av de ni låtene som ikke er knyttet til en svart kvinnelig artist, men som sunget av Paul McCartney på The Beatles’ White Album i det turbulente Vietnam-protest/borgerrettighetsåret i 1968, handlet om mer enn en svarttrost med brukket vinge som skal lære å fly. Beatles-sangen er albumets avslutning, og i sin versjon understreker Bettye LaVette budskapet ved skifte ut et ord i siste linje fra «all my life I’ve been waiting for this moment to arise» til «all my life I’ve been waiting for this moment to be free». Sangen er blitt en frihetshymne i Bettye LaVettes karakteristisk hese, insisterende og til tider konverserende frasering.
Albumets intime nattklubbsound, med blues som lener seg mot jazz og soul-jazz har produsentstempelet til Steve Jordan, som er også studiobandets trommeslager. Med seg har han Tom Barney – bass, Leon Pendarvis – piano, Rose Bartu – fiolin, Monte Croft – vibrafon, Smokey Hormel – gitar. De åpner med «I Hold No Grudge» som Twin Peaks-komponist Angelo Badalamenti skrev for selveste Nina Simone og hennes klassiske 1967-album, High Priestess of Soul. Her er det sviende bluesgitar, virvlende fiolin og dirrende el-piano som i Latimores «Let’s Straighten it Out». Plata sitter i deg fra første spor. «Blues For The Weepers» er fra divaen Delle Reese og hennes 1965-album C’Mon and Hear (ABC), en låt som Lou Rawls gjorde samme år. Her er linjer som «... For I sing of their drama/their fast fading glamor/And the blues that I sing is the theme/for the soft singing sisters/and the torch bearing misters/who just come to listen and dream.” 
Ruth Brown, som var Atlantic Records’ første hitmaker, skrev teksten til den bittersøte “Book Of Lies» som kom ut i 1958, og var også en av artistene som påvirket den unge Bette LaVette. Den ofte innspilte «Romance In the Dark» tar utgangspunkt i Lil’ Greens sødmefylte, men ujålete originalversjon og LaVettes ønske om å løfte henne fram, før Dinah Washingtons bek­svarte «Drinking Again» (Johnny Mercer-Harold Arlen) fra 1962 melder seg som et av hovedsporene på albumet.  Bettye LaVette får med seg en dramatisk gitar- og fiolinintro med riffet fra James Browns It’s a man’s world og ender i fadeout med glassklirrende vibrafon og plystring over Pendarvis’ piano. Deretter rett over i den manende «Strange Fruit» som får enda mer kraft i albumets kontekst av virkelig betydelige blackbirds. Her hører også jazz-pop-stjernen Nancy Wilson hjemme.  «Save Your Love For Me” kommer fra det kritiker­roste albumet til Nancy Wilson og Cannonball Adderley fra 1961.