Med mye av Bonnie Raitts tunge kvinnelige bluesrock-følelse er irske Gráinne Duffy tilbake med en plate som er større, tyngre, bedre og mer sydende lidenskapelig enn noen hun har laget før. Tre år etter hennes sterke «Where I Belong» album.
Det er mer av alt på dette albumet. En fettbombe av et blues/rock-album der kolesterolet fyker i været uten at du bryr deg. Du vil bare henge i baren med denne dama, dette bandet, dette albumet, til solen går ned og månen henger stor og rund i sør. Eller var det nord? En plate med erkjennelse om at man sitter i dritten, men at over oss er himmelen blå og at viljen kan dra oss i land til et bedre sted.
Gráinne Duffy er en av de mest komplette bluesgitarister, blues/rock-låtskrivere og soul/blues-sangere på denne siden av tusenårsskiftet. Å føle hennes hjerte i musikken hun fremfører har vært hennes styrke fra dag en, veldig som Bonnie Raitt på det punktet. At hun ukritisk blander blues, rock, americana, soul og sitt keltiske opphav i Irland har vært en befrielse med denne kvinnelige artisten, som vendte tommelen ned for Thomas Ruf fordi hun vil at andre faktorer enn nakne kvinneben skal dra bluesrock-fansen til hennes konserter. En vever skapning, men med overbevisende kraft i både gitarspillet og vokalarbeidet, som toppes på dette albumet med god margin. Kraften, den kompromissløse tunge rockefoten, swamp-følelsen fra Louisiana, den sterke overgivelsen i sangkvaliteten og tekstene på dette albumet, vil garantert få flere hardrockfans til å innse at bluesen har mye å tilby også dem. Og produksjonen er akkurat så møkkete at dette føles som en konsertinnspilling. 
Albumet er mer Allman Brothers-tung americana i låter som «No matter what I do”, tyngre i bluesrock-formatet inspirert av Jimi Hendrix der du fant unge flotte kvinnelige artister som Deborah Coleman på 90-tallet, her med låta «Tick-tock», nesten Deep Purple-rockete på åpningslåta «Voodoo blues», like soulsterk og 90-tallsrockete som Beth Hart på «Blue skies», en bluesballade i Bonnie Raitts ånd med «Don’t you cry for me», og hun riffer med gitaren sin nesten som en Keith Richards på hardt rockende «Wreck it up».
Hun avslutter albumet med den mørkeste, mest syredryppende bluesrocken du har hørt siden John Mooney og Johnny Dowd møttes i bakgatene i New Orleans, der Dr. John opererte tappetårnet og serverte øl i møkkete glass. Det handler om å overleve, om å vise styrke, om å kjenne på voodoo-kreftene som vi vet finnes også i bluesen. Og Gráinne Duffy, hun klarer det mesterlig! Dette er en bluesplate som får meg til å trekke for gardinene, late som det er mørkt hele døgnet og bare kjenne på kraften i hennes bluesrock og drikke øl i møkkete glass. Tiden med å være snill pike er over!