Chicago har vært et arnested for bluespiano i bortimot et århundre nå, med store utøvere som Jimmy Yancey, Ammons/Lewis/Johnson, Cripple Clarence Lofton, Big Maceo, Otis Spann, Lafayette Leake, Erwin Helfer og Barrelhouse Chuck....for å nevne en håndfull.
Mye av det som foregår på blues- og boogie woogie-fronten innen pianospilling i dag går ofte ut på å planke originalinnspillinger av disse mestrene mest mulig bokstavtro, noe som fører til fullstendig uinteressant mus­eumsmusikk. All svart musikk, det være seg blues, jazz, soul, funk, reggae eller andre genre har alltid handlet om innova­sjon, og om å finne nye veger og nye identiteter. Stillstand og reproduksjon har aldri vært noe ideal; tvert imot har målet på kvalitet vært hvorvidt musikeren har 'sin egen stemme' - om han eller hun låter tydelig og klart som seg selv framfor å kopiere andre, samtidig som man er rotfestet i tradisjonen.
Det er i dette bildet vi finner den Chicago-baserte pianisten Johnny Iguana, født som Brian Berkowitz i Philadelphia. Som tenåring falt han i bluesgryta, og ble besatt av Otis Spann og andre pianister fra Chicago-skolen. Etterhvert ble han hyra av Junior Wells, turnerte med ham i noen år og spilte siden med et veritabelt hvem-er-hvem av sentrale bluesartister i Chicago. Vi kan nevne i fleng: Otis Rush, Buddy Guy, Billy Boy Arnold, James Cotton, Lil' Ed, Carey & Lurrie Bell, John Primer, Eddy Clearwater, Billy Branch....lista bare går og går. Han har blitt en utøver som ikke ligner på noen andre, en totalt enestående pianist som er gjenkjennelig i alt han gjør.
Denne skiva er Iguana's første solo-album, etter at han i flere år har vært en drivkraft i pop/punk/blues/rock-fenomenet The Claudettes, et totalt unikt prosjekt som jeg tidligere har rost opp i skyene her i Bluesnews. Han er smart nok til ikke å synge sjøl (mulig han kan det, hva veit jeg), men har heller hyra gjestevokalister som de nevnte herrer John Primer, Lil' Ed og Billy Boy Arnold, som gjør utmerkede versjoner av klassikere som f. eks Big Bill Broonzy's 'Hot Dog Mama' eller Robert Johnson's 'Stop Breaking Down. I tillegg serveres utsøkte egenkomponerte instrumentallåter; beinhardt bluespiano av ypperste merke, og en veldig fin versjon av Gil Scott-Heron's 'Lady Day And John Coltrane' - et svært vellykket valg. Musikere som bl a Bob Margolin, Billy Flynn, Bill Dickens, Michael Caskey (trommis fra The Claudettes) og Kenny Smith går ut og inn av bandet med største selvfølgelighet.
Dette er helt klart ett av årets album for meg. Det er tradisjon og nyskaping i skjønn forening, og en groove som sitter som fluer i kram snø. Når corona­pesten en gang har forlatt landet håper jeg inderlig vi kan få se Johnny Iguana på våre breddegrader, gjerne med The Claudettes, men definitivt også med dette briljante prosjektet.
Anbefales uten forbehold.