Norgesvennen Dave Fields kommer som vanlig med et fat med mange retter på sitt nye bluesrock-album. Fra den hardtrockende klassiske bluesrocken på åpningssporet «I love my baby» á la Kenny Wayne Shepherd, slående up-tempo boogierock-følelsen på «Big block» som et ZZ Top med Van Halen-giret inne, til den dyriske sørstats-viben og swamp-blues rocken på «Hunger» er du allerede slengt fra bardisk til bardisk med en god følelse og et vanvittig levende og rocka gitarspill. Albumet smyger seg så over i den fineste klassiske bluesfølelsen på plata med den blå nede-låta «Why can’t you treat me right», som er en låt Colin James kunne gjort i 1991 eller Joe Bonamassa i 2010. Og videre mot den britiske Gary Moore-inspirerte bluesfølelsen som åpenbarer seg på «It’s not OK». For de som fant bluesen med «Still got the blues» i 1990 blir dette garantert en favoritt. Det morsomme er at de to sist­nevnte er spilt inn i Norge med norske musikere.
Variasjonene fører deg videre mot funk-vibbene på «Chloe & Otis», som nærmer seg en Neville Brothers tribute, og en åpen hyllest til soulkongen Otis Redding med «Best I can», selv om innpakningen rocker mer i retning bluesrock enn noe av det Otis gjorde.
Dave Fields sprer følelsene utover og setter mange drinker på brettet på en måte som ikke går utover helheten, og som gjør albumet til en reise der man retter seg opp foran hver eneste nye låt som kommer ut av høyttalerne. Hva kommer nå, tenker man spent. Og med seg har han invitert en rekke flinke gjeste­musikere. To av dem er norske på de nevnte låtene «Why can’t you treat me right» og «It’s not OK» med Bjørn Hågset på bass og Kåre Amundsen på trommer. Sistnevnte kjent fra The Blues Express. Disse låtene er spilt inn i bassisten Bjørn Hågsets studio i Molde, og for meg er det disse to låtene som svinger med mest ektefølt bluesautoritet og dedikasjon. Jeg tror jeg har med meg flere bluesfans i Norge på at Dave Fields nok kunne spilt inn flere låter i Molde.
De andre innspillingene er gjort på hjemlige trakter i New Jersey og New York, og representerer en stor variasjon innenfor feltet bluesrock. Dave Fields er en levende og spennende artist over hele albumet, og slik som hans forrige album (som jeg synes var et lite knepp bedre enn dette) er det storbyen New Yorks farger i et rockete bluesformat som er annerledes den du finner i Mississippi, Chicago eller down south. Men viljen og gløden du hører på Dave Fields plateutgivelser nå om dagen vil for alltid være uimotståelig. I tillegg til de nevnte norske musikerne på to av albumets låter har han også fått besøk av Steve Morses trommeslager (solobandet til gitaristen i Deep Purple, tidligere sentral i bandet Dixie Dregs) Van Romaine og bassistene Erik Boyd (fra Black 47) og Buddy Allen (fra Rick Derringer). Definitivt verdt å legge turen til New York i bluesrockens tegn for dette albumet.