Dr Bekken, vinneren av bluesprisen på Notodden Blues Festival i fjor, og nominert til Spellemannsprisen i bluesklassen for to år siden med liveinnspilte «Upright Piano – Live at Bar Moskus». En piano­kunstens trollmann som med sine to nye plateutgivelser «Blues» og «Dark Waters» viser frem andre sider ved sitt artisteri.
Begge disse skivene er instrumentale, om du ser bort fra litt nynning på «Dark Waters». Begge består av få låter, maleriske og meditative blueslåter med lang spilletid på de fleste. Dette er ikke Dr. Bekkens mest utfordrende, karrieredefinerende eller viktigste utgivelser, men mer utgivelser på det jevne som er nydelige å gå inn i stemningen og artisteriet på i en meditativ setting. Rett og slett bare lukke øynene og la seg drive med nedover langt bluesfloden og kjenne at man er i en helt spesiell kunstners innerste gemakker.
Forskjellen er åpenbare på disse utgivelsene, selv om de har likheter. «Dark Waters» er spilt inn med en liten miniatyrgitar kalt guitalele, med improvisasjonene og stemningen laget med strenger, mens det er hans hovedinstrument pianoet som driver frem albumet «Blues». «Dark Waters» er blues, men også en form for gitarleken improvisasjon i retning amerikansk folk og filmmusikk, slik du har hørt Ry Cooder på sitt mest eksperimentelle. «Blues» er tungt inne i bluesen i retning New Orleans bluespiano med låttitler som «Blues spirit», «Blues de Lux», «Blues melancholy» og «Blues in stride». Et par av dem er nesten 10 minutter lange malerier av noen pianoblues-låter. For ikke å glemme låta «Blues for Spann», som er en hyllest til vår alles favoritt bak pianoet i Muddy Waters’ band, Otis Spann. 
Disse utgivelsene er hovedsakelig tilgjengelig digitalt, gitt ut på Dr. Bekkens eget selskap DrB Records. Vi har bare én Dr. Bekken i norsk, og nær sagt også internasjonal, pianoblues. Hans fingerspiss-kvaliteter innen blues, og da særlig blues med røtter i New Orleans, gjør Dr. Bekken svært ettertraktet som musiker på andres plateutgivelser og oppsetninger. Men hans egen sfære er unik, og selv om disse to albumene ikke rører ved de høyeste toppene av hans karriere, så er det fine album du ikke finner noe annet sted. Steng døra, ta deg en kald en, len deg tilbake og reis av gårde!