Franck L. Goldwasser. “Franck hvem?” sier du kanskje. Men om en nevner artistnavnet han brukte tidligere, Paris Slim, dukker det kanskje opp et lys i erindringens skyggedal. I hvert fall gjør det det hos meg, og jeg leiter fram to CD’er under P i hylla, og husker historien om bluesgitaristen fra Frankrike som gjorde amerikaner av seg.
Men for de som har fulgt litt med i bluesmiljøet på USAs vestkyst, er Goldwasser et begrep, en kar som har spilt på det som er av klubber fra LA til Portland og som har delt scene med de som er verd å nevne i dette bluesmiljøet.
For et par år siden følte Franck seg utbrukt musikalsk. Han hadde ikke mer å si. Men en skikkelig opptur var like om hjørnet. Den kom ved  hjelp av Kid Andersen. Sammen med June Core, trommis hos Charlie Musselwhite, hadde de tre et høypotent bluesparty i Greaseland studio (Kid’s studio i San Jose for de som har vært bevisstløse de ti siste åra). Kid etter eget ønske på bass. Live i studio spilte de inn “Sweet Little Black Spider”. Med trioformatet handler det mest om Goldwasser, hans stemme, men først og fremst hans virtuose gitar. Det betyr ikke at han ikke har noe å si tekstmessig. Låta “Tyranny Is Rising” for eksempel, er en krass kritikk av retningen amerikansk politikk har tatt.
Men, som sagt, først og fremst er det gitar. Mye gitar. Av og til kaskader av moderne bluesgitar, men hele tiden ligger det i bunnen referanser til artister Franck har hentet inspirasjon fra. Jump blues, jazza blues á la de store veskystmestrene, chicagoblues, funky blues, ja til og med down home blues. 
Synes du dette høres sprikende ut, tar du feil. Det er hele tiden Goldwassers tone som gjennomsyrer produktet, hans stempel. Skal jeg sette fingeren på noe, må det være at han tar solo­partiene litt langt ut, be­veger seg bort fra selve låta med lydkaskader og noen ganger feedback. Men her er det nok snakk om å “være med” Franck inn i musikken, ikke bruke den som bakgrunnsfyll. Ellers hadde jeg nok ønsket at Kid hadde brukt keyboard på noen låter, slik han gjør så utmerket på bonus CD’en, der Goldwasser forteller historier fra sitt bluesliv. 
Denne bonus-CD’en er en trivelig sak. Franck er en glimrende historieforteller, og selv om det blir mye name-dropping, blir det aldri kjedelig. Det begynner med hvordan Goldwasser tidlig på åttitallet traff Sonny Rhodes i Frankrike og ikke lenge etter på Sonnys oppfordring, endte opp i Oakland, California. Og det slutter med hvordan Ike Turner troppet opp på en liten klubb for å høre Goldwasser opptre. Musikken matcher fortellingene godt, og spesielt er det artig når små kjente riff understreker en passasje i fortellingene. 
“Sweet Little Black Spider” er et slikt album som vokser for hver gjennomhøring. Særlig gitarister vil ha mye å glede seg over her, men også vi som bare liker god blues, kan glede oss over at Franck L. Goldwasser er på banen igjen.