Hvis noen sier Chicagoblues, går jeg ut fra at mange av dere vil tenke Muddy Waters og de andre store ikonene på Chess-labelen. Gullalderen på femtitallet. Den landlige deltabluesen som tok opp i seg Chicagos pulserende og mer støyende beat. Men den store migrasjonen fra sør mot storbyene i nord startet jo lenge før Muddy og co elektrifiserte bluesen. Allerede tidlig på trettitallet lanserte RCA Victor sin billigserie, Bluebird, myntet på afro-amerikanske kjøpere. Med den ivrige talentspeideren Lester Melrose i spissen var Bluebird så og si enerådende når det kom til bluesutgivelser i Chicago.
For å kunne selge billig måtte produksjonen være rask og effektiv, med et fast band og flere artister på samme dag. Dessverre førte dette til at særpreget artisten hadde forsvant litt etter å ha blitt kjørt gjennom den samme kverna, og i dag er det mange bluesfolk som trekker på skuldrene når denne epoken blir nevnt. “The Bluebird Sound” har blitt en litt negativ etikett. Mens markedet nesten har blitt oversvømt av Chess-­gjenutgivelser, er Bluebird­-samlinger mer sjelden vare. 
Ganske synd i grunnen, for i den betydelige bunken som ble spilt inn finnes selvfølgelig perler av låter, mange av dem i dag standardlåter innen bluesen. Kanskje på tide med en renessanse for tredve- og førtitalls Bluebird-innspillinger?
Og det er her Mark Hummel og hans nye album “Wayback Machine” kommer inn i bildet. I Greasland Studio (Kid Andersens studio i San Jose) har han gjenskapt “The Bluebird Sound”, med piano, ståbass, vaskebrett og sitt eget munnspill som bærende elementer. Joda, det er gitar på de fleste låter, sofistikert og tidsriktig gjort av Billy Flynn, en av Chicagos flotteste gitarister. Men selv om jeg synes gitar er det viktigste instrumentet i blues, er de mest sjarmerende låtene på albumet dem der gitaren får hvile og Aaron Hammerman på pianoet og Dave Eagle på vaskebrett, får briljere. Vaskebrettet var viktig i en tid der trommesett var forbeholdt storband, og oppfinnsomheten var stor med hensyn til hva man plasserte på vaskebrettet for å få ekstra lydeffekter. Kubjeller og hjemmesnekra cymbaler. På “Wayback Machine” får du en skikkelige vaskebrett­leksjon på Blind Boy Fullers “Rag Mama Rag” og instrumentalen “Road Dog”.
Mark Hummel har ikke plukket øverst i Bluebird-bunken da han har valgt låter til albumet. Vel bør Tampa Reds dobbeltbunnede “Play With Your Poodle” være kjent for mange, og Sonny Boy Williamsons “Cut That Out” kjenner vi kanskje best fra repertoaret til Junior Wells. Når vi i denne sammenheng snakker om Sonny Boy, er det han med døpenavnet John Lee og som ofte omtales som Sonny Boy den første. Munnspilleren som revolusjonerte bluesmunnspillet og som var avgjørende for at karer som Little Walter seinere skulle ta munnspillkunsten til uante høyder. Hummel trekker også fram Jazz Gillum, en munnspiller som har havna litt i skyggen av John Lee Williamson. Gillum blir ofte forbundet med “Key To The Highway”, siden han var først til å gjøre den i den versjonen vi kjenner igjen idag. Heldigvis blir vi spart for enda en versjon av denne. Isteden får vi tre låter som illustrerer Gillums mer “gammeldagse” måte å traktere bluesharpa på, sammenlignet med Sonny Boy. 
Hummel og vennene hans gjør og fine tolkninger av Baby Boy Warren’ Hello Stranger” og Rhythm Willies “Breathtaking Blues”, en instrumental  som ligger nært opp til “St. James Infirmary”.
Jeg er litt undrende til hvorfor Joe Beard dukker opp på de tre siste låtene. Jeg ville hatt med meg piano og vaskebrett hele veien ut. Men selvfølgelig er innspillinger med bare gitar og munnspill en del av Bluebird-historien, eksemplifisert i de tidlige innspillingene til Sonny Boy og Robert Nighthawk. 
Mark Hummel har laget et album som gjør at jeg får lyst å ta fram Sonny Boy den første, Robert Lee McCoy (senere Robert Nighthawk), Tampa Red og Big Maceo fra hylla. Men først skal “Wayback Machine” gå et par runder til i spilleren. For når folk som er flinke på det de holder på med og som er glade for å få lov til å gjøre det de kan best, går i studio, blir det som regel noe flott ut av det. 
Nevnte jeg forresten at Kid Andersen spiller bass og at hans norske kompis Alex Pettersen spiller trommer på det eneste sporet hvor det forekommer.