Eamonn McCormick er som irer flest. Rett på sak, usminket og ektefølt med det han har på hjertet i en singer/songwriter-­basert bluesform som det er lett å like for oss nordmenn, vil jeg påstå. Hans historie på plateinnspillinger strekker seg tilbake til 90-tallet, og det er åtte år siden han sist slapp et album. De åtte årene har han brukt godt!
Åpningssporet «The great famine» sender tankene rett til en røffere utgave av Elliott Murphy, eller kanskje enda nærmere en røff utgave av en bluesy og rockete singer/songwriter-formet Bob Dylan. Denne typen singer/songwriter har alltid hatt et stort hjem i Norge. På klubbene våre.
Det blir enda råere og svettere på «Gypsy women», på en måte som minner om Popa Chubby, og vår egen Knut Roppestad vil nok føle seg veldig hjemme på sanger som «Help me understand». «Lord above, can you help me understand» ber Eamonn. Mange av hans tekster er veldig direkte og veldig følelsesladete fra livets upolerte side. Som når han spør Gud: «Why did it have to be like this”. Eller helt inne i mørket “Stuck in a nightmare – with no way out”.
Det er en røff nerve på dette albumet. Du har nok hørt det før, dette er ikke en karriere-breaker, men det upolerte som kommer rett fra sjela i ektefølte låter fra et liv åpen som en bok er alltid noe man kan sette pris på. Og når Eamonn klinker til med bluesy gitarsoloer med mye av David Gilmours følelser i, stiller det seg ikke verre til enn at dette er en plate vi kan anbefale forsiktig. Er du glad i artister som Lee Clayton, Popa Chubby, Eric Sardinas, Michael Katon, John Mooney, Knut Roppestad og Johnny Dowd så skjønner du sikkert hvorfor han synger om seg selv slik: «I’m a cowboy, lost in the blues»!