Album nr. 23 eller noe slikt fra Jerry Williams Jr. som var en konvensjonell R&B-artist inntil han i 1970 gjenoppfant seg selv som Swamp Dogg. En eksentrisk vokalist, låtskriver og produsent med en serie egenartede LPer med totalt respektløs humor ikledd skrudd sørstatssoul og funk. Samtidig var hans produksjoner av Doris Duke, Z.Z. Hill og Irma Thomas noen av de beste deep soul-albumene fra tidlig 70-tall. Nå i sitt syttisjuende år er undergrunnspersonligheten så hipp at han er blitt mainstream.
Et av hans varemerker er de eksplisitte og lite selvhøytidelige omslagene. Med PR-drahjelp fra John Prine som gjestevokalist på to av låtene, har plata allerede blitt kjent som countryplata til Swamp Dogg. Om noen skulle være i tvil om det så er artistnavnet hans satt i western saloon blokkbokstaver. Swamp Dogg står midt på en snorrett highway i et åkerlandskap i ført cowboyhatt, en støvete nudiedress og slepende på en bukett røde roser. 
Helt fra soulmusikken spede begynnelse rundt 1960 var det åpenbart at soul og country var beslektet. Sanger om kjærlighet og svik er gjengangere. Sangboka til Hank Williams gikk rett inn i soulrepertoaret til svarte artister. Ray Charles ble en ­inngangsskikkelse til soul med Modern Sounds In Country Music, og Solomon Burke slo igjennom med countrysangen “Just Out Of Reach (Of My Two Empty Arms)”.
I 1971 skrev Swamp Dogg og Gary U.S. Bonds countrysangen «Don’t Take Her (She’s All I Got) ». Den første innspillingen, sunget inn av southern soulsangeren Freddie North med Swamp Dogg produsent, ble en Top 40 pop-hit. Senere samme år tok Johnny Paycheck den til 2. plass på countrylistene.  
Da Country Music Awards skulle deles ut i Nashville året etter var det gjort ytterligere 25 andre innspillinger, ved bl.a. ved superstjerner som George Jones, Conway Twitty og Loretta Lynn. Sorry you couldn’t make it, var unnskyld­ningen de fikk fra CMA da de ikke fikk invitasjon til mottakelsen. De var blant fem mestselgende låtskriverne det året, men Donna Fargo vant.  
Nashville var ikke klare for pris til Swamp Dogg og Gary U.S. Bonds i 1972, men i dag er replikken Sorry you couldn’t make it blitt til tittelen på albumet som er spilt inn i countrymusikkens hovedstad. Lydbildet har masse ambiens og en blanding av varm B-3-lyd, twangy gitarer á la Joe South (med Bon Iver-lederen Justin Vernon og den fenomenale Paul Simon-gitaristen Jim Oblon) synther med Cameo/George Clinton/Zapp Band-legenden Larry «Moogstar» Clemon. Luftig koring i tillegg til gjestesangen til John Prine. Hele albumet er produsert av studiotrollmann Ryan Olson fra musikk-kollektivet Gayngs i Minneapolis. 
Ingen steel-gitarer her, men superenkle akustiske piano-akkorder lindrer den mørkeblå ensomheten i åpningssporet «Sleeping Without You Is A Drag».  Hovedsporet er selvfølgelig «Don’t Take Her (She’s All I Got)». 
Dette albumet kan spilles den kvelden du også hører på Solomon Burkes Don’t Give Up On Me, og Elvis In Memphis.