Jon Atkinson er en av de mest framtredende tradisjonelle bluesartistene, puristene og kranglefantene på den globale bluesscenen i dag. Atkinson er påståelig og breial i både muntlig og skriftlig form. Han kan tidvis framstå som direkte ­usympatisk. Problemet er bare det at Atkinson er så fordømt dyktig både som musiker og produsent. Dertil har han ofte rett. På samleplata Instrumentals har han med kremen av studiomusikere og profilerte artister som er aktive på hans label Bigtone Records. Alt er veldig tradisjonelt og helt fortreffelig. Stilriktig til fingerspissene og formfullendt strøkent. Tilbakeskuende, men samtidig friskt og vitalt. Dertil viser skiva godt hvilken god munnspiller Jon Atkinson er, ved siden av gitarist og sanger. 
Av høydepunktene på denne plata, som sikkert til dels er outtakes fra tidligere studio­økter, finner vi blant annet: Spretne "Arkansas Twist" med Danny Michel (som minner om noe Rick Holmstrom kunne ha gjort på 90-tallet), Billy Flynns west side-aktige "I Think It's Gonna Work Out Fine", Jon Atkinsons egen Rice Miller-hyllest "Jumpin' Hi", Rust Zinns "Zinn Boogie" (som minner om noe i Brewer Phillips/Luther Tucker-gata) og Kim Wilsons George Smith-hyllest "Dark Times". Sistnevnte tittel er farlig aktuell. Anbefales varmt!