Bluesgitarist og sanger Berdon Kirksæther og hans intenst rockende The Twang Bar Kings er tilbake med mer spennende elektrisk blues og bluesrock fra undergrunnen av norsk musikkliv. Nærmere bestemt fra Vestfossen i det vi en gang kalte Buskerud fylke, tuftet på noen av restene av CIA, bluesrockbandet som turnerte Norge på tvers og langs sammen med blant andre Vidar Busk, Knut Reiersrud og Marius Müller på 90-tallet. I en mer eksperimenterende form finner Berdon Kirksaether & The Twang Bar Kings frem til et bluesuttrykk vi sjelden eller aldri har hørt her til lands.
Dette er et album med 11 låter. Alle skrevet av Berdon Kirksæther bortsett fra «Are you experienced» som man kanskje skjønner er fra en av bandets store forbilder, Jimi Hendrix. Mye av gitar­arbeidet på albumets lange låter, som «Clint Eastwood movies» for å ta frem en låt, er preget av forbilder som spesielt Jimi Hendrix, eller karer som Randy California fra 60/70-tallsbandet Spirit. Tidligere album har kunnet ha en mer sofistikert retning mot bluesen til for eksempel Peter Greens Fleetwood Mac, men dette er mer som et amerikansk kjøttbein. Saftig bluesrock med lange låter og billedliggjøring av stemninger som fra en møkkete film fra den samme støvete ørkenen som band som Calexico jobbet i på 90-tallet og fremover. Den filmatiske følelsen av å reise har alltid vært en styrke for Berdon Kirksaether & The Twang Bar Kings, og på dette albumet tar de tilbake sitt widescreen-format inspirert av alt fra Pink Floyd til Ry Cooder på en fin måte.
Albumet åpner som en psykedelisk Jimi Hendrix med et spennende tittelspor. Masse gitarer, jabbende og tydelige trommer og et fjell bakerst på bass. Du kan rett og slett ikke motstå dette om du har en viss fascinasjon for Jimi Hendrix’ blues og rock-arv. Fortsettelsen med «Clint Eastwood movies» har en annen fet singer/songwriter-ånd over seg med tung melankoli og gyngende groove med en viss Snowy White-følelse og lang arm inn mot Pink Floyd-terrenget. Spennende arrangert og rytmeseksjonen, den produserte boksete vokallyden og de mange lekre gitardetaljene spiller så fint sammen at det er umulig å ikke bli fascinert. Det er som å være på en fet og rockete blueskonsert, og spacerock-følelsene som utvikles enda mer på neste «When the moon is on the rise» forener band som Jimi Hendrix Experience, Pink Floyd og Hawkwind på en spennende måte.
Berdon Kirksaether & The Twang Bar Kings er noe langt mer enn et ekko fra tidlig 70-tall, selv om mye av musikken er inspirert av perioden 1969-1973. Nyere band som Simple Minds (vi snakker da 1980) har vært innom noe av det de gjør. Bare hør «Can’t get you off my mind». Den ørkenpsykedeliske rocken til Calexico spøker i bakgrunnen på “East of the river». Bandet sparker mer i retning Jimi Hendrix på låter som «That’s the way», men tar også stemningen helt ned på bluesens blødende grunnfjell med slowblues-bedende «Say you will». Her kommer bandets Peter Green og Robben Ford-følelser fint frem i en deilig blues som er akkurat passe påkledt. 
«Some kind of voodoo» tipper hatten i retning sterkt savnede Dr. John. New Orleans-sydende bluesgroove der gitarene igjen bevrer med en eleganse og følelse som høres ut som det er så enkelt å få til. Det er ikke det. Primitiv og groovy base der lite forandrer seg, men å finne den balansen og nerven og driven som Berdon Kirksaether & The Twang Bar Kings gjør her, skal det mye øvelse til. Avslutningen med «All I need» og «You put a spell on me» (nei ikke den sangen!) er akkurat så innovativ og spennende som plata begynte, og jeg lener meg tilbake. Slipper frem et smil, jekker meg en øl, og tenker: Dette albumet skal jeg jaggu spille en del ganger denne helgen! Om du finner elementer i den skrothaugen Berdon Kirksaether & The Twang Bar Kings graver i, som du kjenner har vært en del av ditt musikalske liv, så er det bare å gjøre alt for å få tak i dette albumet. Digitalt eller på CD. Jeg foretrekker det fysiske formatet, det tror jeg bandet gjør også med tanke på hvilken verden de kommer fra. Dette er en unik plante i norsk musikk og norsk blues. Nyt den!