JOHN BLUES BOYD

JOHN BLUES BOYD - Through My Eyes

JOHN BLUES BOYD
Through My Eyes
Gulf Coast Records

Man nyter hvert et sekund...

Oh-la-la, det simpelthen varmer et gammelt blueshjerte når det dukker opp utgivelser som dette. Til gjengjeld må man vel raskt legge til at man ikke ble så veldig overrasket denne gangen, ikke som man gjorde det da John Blues Boyd, nærmest som ‘lyn fra klar himmel’, dukket opp med debuten sin ‘The Real Deal’ i 2016. For denne gangen hadde vi en ide om hva vi kunne vente oss av denne 75-åringen fra Greenwood, Mississippi. Og vi fikk det!
Mens ‘The Real Deal’ ble produsert av allesteds­nærværende Kid Andersen og utgitt på Little Village Foundation, så er denne nye utgitt på Guy Hale’s Gulf Coast Records (eier sammen med Mike Zito), og låtene er uten unntak kreditert Boyd, Hale og Andersen. Sammen, eller i en-eller-annen konstellasjon. Ikke det at det spiller noen stor rolle, for her er hele skiva en stor og god enhet. Man nyter hvert et sekund i selskap med Boyd. Fra det øyeblikket han i åpningskuttet slår fast at han har bluesen både i blodet og dna’et, og til han runder av med ‘Got To Leave My Mark’. Ikke vær redd, Boyd, med disse to utgivelsene dine har du satt ettertrykkelig spor etter deg. Og det selv om du ikke kom ordentlig i gang med karrieren din før du var godt og vel 70 år. John Blues Boyd, som hadde sin barndom og oppvekst på bomullsmarkene i Mississippi, flyttet til Californias Bay Area på tidlig 80-tall, men prioriterte ikke bluesen før kona hans døde i 2014. 
Jeg har allerede nevnt superb kvalitet på låtmaterialet på skiva, og det gjelder både de ‘ordentlige’ låtene og alle ‘pause-snuttene’ de har spredt jevnt utover. Der Boyd forteller mye av livshistorien sin, ofte oppå en nydelig lydvegg av f.eks. orgel. Og så kan jeg jo ikke la være å nevne spesielt låta ‘Why Did You Take That Shot’, som handler om mordet på Martin Luther King – en som Boyd tidlig så veldig opp til. Han var jo også med, som 16-åring, på Kings ‘Freedom March’, noe han senere ble kjeppjaget ut av byen for.
Musikantene bør også få sitt. De er rett og slett av usedvanlig flott kaliber. Kid briljerer selvfølgelig på et utall av instrumenter (som alltid), og Greaseland-kameratene Jim Pugh. June Core, Nancy Wright, Robby Yamilov – bare for å ha nevnt noen – er som vanlig stødige som Trollveggen.