Stylingen og posituren til Eril Harpe på det nye albumet hun har gjort sammen med sine “Delta Swingers” sa meg at her var det snakk om ei jente som gjerne tok en gitarduell med folk som Van Halen og co. Selv om albumtittelen “Big Road” plassert inni formen til et amerikansk veiskilt á la Highway 61 ga meg mer blues-assosiasjoner, ble ikke mine bange anelser brutt. Men det var innen jeg satt CDen i spilleren. For selv om den slidegitar-drevne åpningslåta “Kokomo Blues” er rocka så det holder, ligger grooven Mississippi Fred McDowell hadde da han gjorde låta på 60-tallet hele tiden i bunnen. Delta groove er det også over egenskrevne “Lonely Leavin’ Town”, og Erin Harpe synger troverdig. På Tommy Johnsons fantastiske låt “Big Road Blues” har bandet akkurat den rytmikken som kreves, og Harpe porsjonerer slide-riffene ut akkurat passe. Men Harpe har og en annen side når hun legger bort el-gitaren og sliden. På de to Mississippi John Hurt-låtene “Frankie” og “Casey Jones” er det fingerpicking som gjelder. Særlig “Frankie” ser jeg for meg gjort, med at gjengen satt rundt grava til mester Hurt, langt inni skauen oppe i Avalontraktene. Jeg har ennå ikke nevnt munnspiller Matt “Charles” Prozialeck, men han skal, som seg hør og bør, virkelig få breie seg på Slim Harpos “Shake Your Hips”. En lang, jamprega versjon av swampblues-låta. Og Erin skulle gjerne få holdt på med sitt hoftevrikkende groove enda lenger enn de åtte og et halvt tilmålte minuttene. Randy Newmans vakre countyaktige ballade, Guilty, har – muligens via Bonnie Raitt – blitt til en nedstrippa “down home” blueslåt. Men i forhold til Raitts versjon, har Harpe tatt låta helt ned. Etter dette var det kanskje ikke nødvendig å avslutte med den funky egenskrevne “Gimme That”, men kjære vene, det er en bagatell. Boston-baserte Erin Harpe & The Delta Swingers er blues så det holder, og “Big Road” skal nok få mange flere runder i spilleren min.