Michael Landau er for meg en av verdens største session-­gitarister som kanskje aldri helt har fått den stjerneposisjonen han fortjener som artist i eget navn, selv om hans katalog av utgivelser er velfylt. Han har lenge konsentrert seg om instrumental musikk, men våknet opp en dag i forkant av dette nye albumet, «Rock Bottom», og ville tilbake til uttrykket han vokste opp med. Med sang slik han vokste opp med Led Zeppelin, Cream og Jimi Hendrix. Brutalt ærlig og åpent produsert ville han ha et så stort lydbilde han bare kunne klare å skape. Resultatet er et meget spesielt album. Blått med masse bluesgitar, men samtidig ikke et bluesalbum. Masse rått vokal­uttrykk, da han har funnet tilbake til sin samarbeidspartner fra Burning Water, David Frazee på vokal. En vokalist som har litt av råskapen og sjelen Layne Staley fra rockebandet Alice In Chains som gjorde det Doors--inspirerte prosjektet Mad Season på 90-tallet før han døde. Andre steder smyger det seg inn en følelse av Donald Fagens eleganse. Det er kanskje ikke helt feil å si at dette rock/blues-moody albumet har noe av Jim Morrisons mystikk og suggesjon over seg, selv om dramaet her er tonet ned i tekstene. I en verden full av uro og angst er dette albumet mer en spirituell landingsplass. Låter som “Getting old” er et eksempel på det norske Lava prøvde på, men aldri klarte, å sammensmelte pop, smygende soulgroove og flinke jazztempererte rockeriff med en blå tone som er alt annet enn kjedelig, og der du stadig oppdager nye ting i kofferten. Denne sier alt om hva nerven har å si for opplevelsen av en låt, for her er det tonnevis av det. Du kastes litt rundt på dette albumet fra et veldig rått rockeformat ikke langt unna Alice In Chains/Pearl Jam på «Bad friend» til en naken Jeff Buckley-følelse på «Freedom». Spennet i denne platas register er stort, det er veldig sjelfullt, og du merker når du får hørt plata flere ganger at her er sterke følelser som treffer deg tungt. Jeg skal ikke slå fast at dette er Landaus ypperste plate i karrieren, til det kjenner jeg hans katalog for dårlig, men jeg tør likevel å vedde på at den kan være akkurat det. For dette er en merkelig skrudd sammen blanding av singer/songwriter, jazzelementer, bluessjel i gitarspillet av en annen verden, og noe nesten Beatles-inspirert 50 år etter i åpningslåta «Squirrels», som kunne vært spilt på «Sgt. Peppers»-festen, til den dempede og sære «Heaven in the alley» som kunne vært på «White album». Alt herlig levende spilt inn, rått og upolert, men samtidig stilfullt og produsert. Du finner ikke mange album som dette i 2018. Det er en oppdagelse av de sjeldne for deg som har ventet på noe nytt fra mannen som har sagt mange pene ord om Adam Douglas og hans band, High Red. De har knyttet bånd blant annet når de har backet Michael på hans Norgesvisitter. Med dette albumet i bagasjen bør det åpne seg flere dører inn til Norge. Albumet slippes 23. 2. og anbefales varmt!