Hver gang jeg hører en ny plate med Knut Reiersrud blir jeg alltid slått av en blanding av varm gjenkjennelse og sitrende overraskelse. Reiersrud er velsignet med en særegen estetisk teft, en høysensitiv fingerspissfølelse som fargelegger alt han spiller og musikalsk iscenesetter. Særlig kjent er han for sitt idiosynkratiske og eklektiske gitarspill, sin delikate blanding av tonalitet, timing og finmasket sonisk tekstur. Samtidig har han også en egen evne til å klekke ut formfullendte estetiske visjoner basert på dypdykk i platearkivene paret med fremoverlent syntetisering av globale impulser. Dette gjør at bandprosjektene til Reiersrud stort sett framstår som overbevisende helheter, der totaliteten alltid er større enn summen av de musikalske enkeltdelene. Albumet Heat framstår da nettopp som et kollektivt produkt, selv om det hele tiden kretser rundt frontmannens gitarkunst og subtile vokal. David Wallumrød (tangenter/vokal), Bjørn Holm (gitar/vokal), Nikolai Hængsle (bass/vokal) og Anders Bye (trommer) underbygger hele tiden helheten i de utvalgte låtene på en smakfull og disiplinert måte. Ingen av de musikalske bidragene virker tilfeldige eller overflødige på noen måte, men mer som gjennomtenkte og finslipte biter i en større mosaikk. Frontmann Reiersrud fungerer som en musikalsk skjære, som “stjeler” inspirasjon fra de minst opplagte steder, samtidig som kombinasjonen av poetisk fantasi og solid håndverk løfter det hele til noe langt mer enn elegant musikalsk mimikry. Skiva har en hovedvekt på egenkomponert materiale, og starter i Curtis Mayfield-landskapet med ”Sacred Mama”. Dernest lener den seg på komponist Benjamin Britten i Reiersruds “Wood”, for deretter å gå slag i slag fra nystev fra Setesdal (“April March”), til St. Louis’ Jimmy Odden (i den bluesete tittellåta “The Heat”), persiske folkesanger (“Monstermaster”) og selveste Johan Sebastian Bach (“Cantata 147”). Uansett litt pussig at det ikke er oppgitt noen referanse til George Perkins & The Silver Stars’ klassiske “Cryin’ in the streets” i platas linernotes, siden dette må være hovedinspirasjonen til platas tredjekutt “They Only Ask For Love”. Men dette er strengt tatt pirk, mine damer og herrer. Gitarspillet på Heat er, som tidligere sagt, hele tiden eminent smakfullt og rikt på dybde. Samtidig synes jeg vokalen til Reiersrud låter mer selvsikkert og treffsikkert minimalistisk enn noen gang tidligere. Når dette suppleres med smarte tekster – inspirert av en faretruende global populisme, klimaendringer og krakelerende internasjonal stabilitet – framstår Heat også som et relevant og samtidig dokument. Mer enn man kan si om de fleste utgivelser i dag, uansett sjanger. Anbefales varmt!