Musikalsk triatlon på Blues In Hell

Blues In Hell er ikke for pyser. Her må man være både utholdende og kreativ for å få med seg godbitene på menyen. Musikken serveres fra fire scener i to dager til ende, og det er kul umulig å få med seg absolutt alt. Et helt bevisst valg ifølge sjefen selv, Kjell Inge Brovoll. To gode blues-navn på årets festival var Jontavious Willis og Vasti Jackson (bildet).

Musikalsk triatlon på Blues In Hell

Kjell Inge flirer rått når Bluesnews blir spurt om hvordan vi har det på festival, og vi svarer:
- Vi har det helt suverent, men har et problem: Det er umulig å få med seg alt.
- Dette er et helt bevisst valg fra vår side. Vi har så mange mennesker inne på hotellet samtidig. For å få det hele til å flyte uten at det oppstår farlige flaskehalser, så er vi nødt til å få folk spredd rundt på de forskjellige scenene. Logistikken er svært nøye planlagt. Så det er godt å høre at det fungerer, forklarer Hellboss Brovoll.
Og her er vi inne på kjernen av Blues In Hell. Festivalen er spekket med gode konserter, noe for en hver smak. Fra stjerneskuddet Jontavious Willis på akustisk scene til Silya and The Sailors og Steinar Albrigtsen på hovedscenen. Fra John Németh, Jo Harman og BB & The Blues Shacks oppe i Vertigo Bar til King Pleasure & The Biscuit Boys, Maldito og svenske Among Lynx, for å nevne noen i Magic Market.

Guy Forsyth. Under: John Németh. (Foto: Aigars Lapsa).

90 konserter
Til sammen ble det arrangert nærmere 90 konserter i løpet av årets Blues In Hell. Det betyr faktisk at nesten 10.000 mennesker er blitt eksponert for blues og bluesrelatert musikk underveis.
- Vi har hatt skolekonserter for rundt 1500 elever. Vi har hatt konserter for 600 pensjonister og eldre, i tillegg til gratiskonserter på Hell kjøpesenter, Kjøpmannsgata på Stjørdal og Hell stasjon, oppsummerer Brovoll.
Inne i selve Scandic-hotellet på Hell ble det gjennomført 40 konserter bare i løpet av fredag og lørdag.
- Hotellet er som skapt for arrangement som dette, påpeker festivalsjefen.
Og vi må gi ham rett i den påstanden. Det var faktisk 1700 mennesker som løste billett til fredagens konserter. Lørdag var det 1600 ivrige bluesentusiaster innom. Selv med såpass mange folk tilstede var det sjelden kødannelser eller plagsomme flaskehalser underveis.
- Vi er veldig godt fornøyd med billettsalget. Vi kommer til å ende opp med ett pluss i regnskapet på rundt 250.000 kroner, bekrefter Brovoll og fortsetter:
- Vi jobber oss opp mot en buffer på 500.000 kroner. Det trenger vi etter å ha gjennomført noen år med minustall.

Diz Watson fikk festivalprisen. (Foto: Aigars Lapsa).

Blues In Hell Award
Fredagen åpnet med at evigunge Diz Watson og Tony Uter ble tildelt Blues In Hell Award. Watson, som har rukket å bli 71 år, har gjestet både Nidaros Blues og Blues In Hell utallige ganger opp gjennom årene. Congas-kongen Tony Uter, som spilte 15 år i bandet til Bob Marley, feiret sin egen 90-årsdag tidligere i år. Han er «still going strong». Duoen har nesten blitt et like kjent syn på festivalene i Trøndelag som Jolly Jumper og Big Moe. Dermed lå det kanskje i kortene at denne gang var det nettopp disse to som skulle hedres, og sånn ble det. Til stor glede for publikum, og ikke minst to stolte hovedpersoner. Her fikk begge et synlig bevis for sin mangeårige innsats i musikkens og bluesen tjeneste.

Prioriteringer
Bluesnews’ utskremte innrømmer glatt at han satt på flyet sørover mot Værnes og klødde seg kraftig i det korte håret, mens det ble pønsket på hvilke konserter som skulle, og bare måtte, prioriteres i et fullstappet program. Vel framme på Scandic hotell kom vi raskt i prat med to rutinerte festivalveteraner fra Oslo Bluesklubb. Uten å røpe for meget kan vi jo kalle dem «Rolf og Kristin». Samtalen ble penset inn på de mange kollisjonene i programmet. Duoen hadde i forkant av turen til Hell laget sin egen oversikt, for å finne ut hvordan fredagens og lørdagens kurs best kunne stikkes ut. Et ferdig avkrysset skjema ble vist fram. Samme skjema ble konfiskert på stedet for så komme med i denne oppsummeringen. I tillegg hjalp det til å forstå med et raskt blikk at Little Andrew & His Band måtte prioriteres på bekostning av dyktige Peter Price. At Guy Forsyth Band sørget for at jeg ikke fikk sett de svenske damene i Among Lynx. Fredagens konsert ble knalltøff for de unge svenskene, publikumsmessig i hvertfall. Det var glissent i Magic Market da de konkurrerte om publikums gunst samtidig som Guy Forsyth og svenske The Kingbees spilte. Heldigvis fikk Among Lynx sin oppreisning lørdag formiddag, da de hadde alles oppmerksomhet på samme scene i forkant av hjemmeheltene Jolly Jumper og Big Moe.

Kyla Brox. (Foto: Aigars Lapsa).

Jontavious Willis
Lørdag virket programmet enda tettere og det var enda vanskeligere å prioritere hva man skulle høre. Kyla Brox Band startet 15 minutter før Jontavious Willis, som i sin tur startet en halvtime før Amund Maarud. Og det må vi bare ha sagt, det var uhyre vanskelig å forlate Willis sin konsert før den var ferdig. Det 23-årige stjerneskuddet, som fikk den fabelaktige debutskiva produsert av herrene Keb Mo og Taj Mahal, trollbandt publikum på den akustiske scenen. Han fortalte små anekdoter om de eldgamle låtene, og serverte dem med sjarm og kraft.
- Du kan spille hva du vil på gitar eller munnspill, men det er historien som er viktig, smilte han forklarende underveis og sang damen som til stadighet dukket opp på besøk hos ham, og om endringer i verden og flytting til nye land og kontinenter.

Steinar Albrigtsen. (Foto: Aigars Lapsa).

King Pleasure show
Utover lørdagskvelden ble det irriterende vanskelig med Steinar Albrigtsen på scenen 15 minutter før John Nemeth Band dro i gang oppe i hotellbaren. Irriterende fordi man nesten måtte møte opp 15 minutter før showtime i Vertigo Bar for å få litt nærkontakt med hovedaktørene på scenen.
En halvtime ut i konserten til den godeste Nemeth entret King Pleasure & The Biscuit Boys Magic Market. King Pleasure, som han kaller seg, holder fortsatt i trådene på vokal og bariton sax, mens elleville Shark Van Schtoop ikke bare spiller ståbass så det hyler etter. Den lille sprettballen fyker rundt på scenen, kjører sitt eget lille standup-show ved hjelp av mimikk og fakter og leker gjemsel med seg selv og ståbassen. Å følge med ham er et høydepunkt i seg selv. Etter mer enn 30 år på veien er det heller ingen tvil om at bandet kan sine saker også musikalsk sett. Dette er svingende storband blues/jazz, slik det ble servert på midten av 1940-tallet. Det er ikke ulikt slik Louis Jordan holdt på i sine glansdager. Heldigvis klarte vi å rive oss løs på slutten av John Nemeth sitt sett, slik at vi fikk glede oss med Kinge Pleasure og den glade gjengen fra Brexit-øya.

Forrykende Blues Shacks
Deretter hadde vi valget, Jo Harman eller Dane Fuchs? Blues Aspic eller Caravan Joe, før de suverene tyskerne i BB & The Blues Shacks dro i gang sitt forrykende show i Vertigo Bar en halv time etter midnatt. Tyskerne fikk prioritet. For øvrig et valgt svært mange tok denne kvelden. Brødrene Michael og Andreas Arlt ga oss en solid dose rhythm`n blues, swing og soul av beste merke. De hyllet Otis Rush og BB King og tvang fram salige glis i trynet på de som fortsatt holdt ut i Kjell Inge Brovolls musikalske triatlon. De ga seg ikke før de hadde spilt i en time og 40 minutter på den lille scenen. 
Da moroa var over var det bare å tusle sliten, men fornøyd videre for å roen på et hotellrom i nærheten. Vi hadde mye å fordøye, og det er vi arrangørene evig takknemlig for. 

Blues In Hell 2019 var en real kraftpakke med store doser deilig musikk. En trygg og rutinert stab sørget for at det aller meste gikk på skinner. Så får det heller være at undertegnede måtte prioritere bort godbiter underveis. Det er luksusproblem jeg lever godt med.

King Pleasures bassist kjørte et forrykende show på Blues in Hell. (Foto: Aigars Lapsa).
King Pleasures bassist kjørte et forrykende show på Blues in Hell. (Foto: Aigars Lapsa).