Muskuløse Aaron med tatoveringene etter fengselsopphold og oppvekst i New Orleans’ mest belastede ghetto, ser ut som dørvakta du ikke skal krangle med, men du kan be ham om synge. Han har et naturens under av en englestemme, karakterisert av en skjelvende melisma som er typisk for soul, men som han lærte ved å høre syngende cowboyer som Gene Autry, Roy Rogers og Bob Nolan på 40-tallet. Solokarrieren til The Neville Brothers’ stjerne­vokalist startet lenge før brødrebandet ble til. Foruten jodlende cowboy-sangere var det Nat King Cole, de svarte vokalgruppenes doowop-R&B og i særdeleshet Clyde McPhatter han lærte av. Da han i 1966/1967 toppet Billboards R&B-liste var det med balladen “Tell It Like It Is”, var den en slags pre- Stax/pre-Motown doowopsang, likevel ble den en kampsang for borgerrettighetsbevegelsen, fordi tittelen kunne oppfattes som et black power-motto. Den obskure mini-LPen Orchid In the Storm er hittil den eneste platen Neville har gitt ut som er fullt ut viet hans musi­kalske røtter i doowop. På konserter og spredt utover diverse album er det alltid smakebiter på hans doowop-skolering, som f.eks. “Ten Commandments of Love”. Men nå kan fansen fråtse i et helt album i sjangeren, med selveste Keith Richards som gitarist sammen med Greg Leisz, og han er også produsent sammen med Don Was. Han holder seg kledelig i bakgrunnen, og spiller omtrent ikke en solo, bare komp. Dylan har lånt ut trommisen sin, George Receli, Bill Frisell har lånt ut bassist Tony Scherr, mens Benmont Tench spiller key­boards og Lenny Pickett saksofon. Broder Art er med på B-3 på et spor, og av de fire som korer er ingen ringere enn tre av dem originalmedlemmer fra doowop-mesterne The Jive Five som hadde originalversjonen av tittelsporet “My True Story”. Hele tre av sangene på albumet er Drifters-klassikere, “Money Honey” var med Clyde McPhatter som frontvokalist. Den ligger til grunn for Nevilles versjon. Når Neville synger “Under the Boardwalk” , også en Drifters-hit, er det historisk sus over innspillingen, siden Rolling Stones’ coverversjon var en av deres første hits. Her er det som om den rock’n’roll-historiske sirkelen sluttes med Keith Richards på gitar med Nevilles tributt til Drifters. Et par høydepunkter til: Curtis Mayfield & The Impressions’ “Gypsy Woman” er så latinamerikansk sensuell som tenkes kan, og Nevilles lyse stemme er til forveksling lik Mayfields her. Mindre originaltro og mer med vekting av Nevilles stemmeprakt er Phil Spector/ Ronettes “Be My Baby”. som ikke har Wall of Sound med strykere, messingblås, massive kor og key­boards, her er det nedstrippet mot acappella og den cubanske rytmen som New York-R&B brukte så mye av tidlige på 60-tallet.