Ingen levende bluesgitar-legende er mindre blues enn Robben Ford. Det kan også snues på hodet. Ingen levende bluesgitar-legende er mer blues enn Robben Ford! Forvirret? Ikke etter å ha hørt Robbens fristende, men ikke helt sedvanlig strålende nye album Bringing It Back Home. Mannen som tidligere har favnet jazz/ fusion/ soul og blues-elementer har nettopp laget et så vidtfavnende album at man trygt kan si at mannen aldri før har vært mer av alt. Eller mindre av mye. En crooner-blues opplevelse av et album. Behagelig, fine arrangementer og stemninger, men bare unntaksvis direkte vitalt. Bringing It Back Home presenteres som Robbens retur til sine musikalske røtter. Etter min mening en New Orleans-polert, midnatts-dempet, groovy og sjeldent variert tripp langs en bluescrooners aveny. Det er mye r&b, soul og funky New Orleans-elementer kledt i en variert setting du ikke umiddelbart tenker på som pur blues. En blues Willie Nelson ville vært med på – om han fikk lov. Stemninger som hentet ut av Allen Toussaints og Dr Johns skattkammer preger mye av plata. Men Robben blander inn mye fin hvit soul og r&b. Synger nydelig som om Delbert McClinton hadde skrevet ”Oh, Virginia” til Jackson Browne. Ypperlige ”Fair child” oser også av både Delberts fraseringer og en funky groove fra New Orleans. Mens både ”Traveler’s waltz” og ”Everything I do gonna be funky” låter som en ung Dr. John i crooner-modus. Platen er produsert av Allen Toussaint. ”Birds nest bound” har noe av Boz Scaggs originale hvite r&b-følelse og en bluesgitar som demonstrerer hvorfor Robben Ford regnes som en av de fremste levende gitarister. Noe han også demonstrerer med Peter Green-ladete følelser på instrumental-låta ”On that morning”. John Hiatts blå lillebror dukker opp på lekne ”Most likely you go your way (And I’ll go mine)”, før albumet avsluttes i ekte crooner-stil med “Fool’s paradise”. Frank Sinatra ville likt denne. En fin plate. En veldig variert plate. Ikke helstøpt, men likevel gjennomført på det jevne. Er du fan av Robben Ford så føles plata kompis nok, interessant nok, til at du vil være med. Men det er ikke her han setter merket sitt på musikkhistorien.