Honey B og hennes T-Bones har tråkket ned mang en norsk klubbscene opp gjennom åtti- og nittitallet selv om det begynner å bli en stund siden nå. Det foreliggende er plate nummer 14 og den kommer i anledning bandets trettiårs jubileum. Og, ehem, uten at jeg skal skryte på meg detaljkunnskap om hva de har holdt på med på de siste skivene sine så var dette en overraskelse - av det utrolig positive slaget. For Honey og gutta hennes tar her noen solide syvmilssteg ut i vestkystpsykedeliaen. Vi er musikalsk i San Francisco sånn en gang mellom 1967 og 69, og såvel Jefferson Airplane som Joe Byrd er helt relevante referanser. Dette prosjektet strutter av musikalske ambisjoner, og ambisjonene innfris tilsynelatende uten å anstrenge seg i det hele tatt. For min del savner jeg ikke den noe enerverende masinga, unnskyld "sprudlende energien" fra de første skivene overhodet. Alle tre er briljante musikere, men særlig gitarist Esa Kuloniemi imponerer. Han tar med seg blueserfaringene sine inn i dette prosjektet og fargelegger klangene sine på et nesten meditativt nivå. Aija Puurtinen, som er Honeys egentlige navn, holder sammen med trommeslager Jaska Lukkarinen kompet fjellstøtt - og gjestemusikere - sopransax og perkusjon er elegant med på festen i en lytefri forsterking av intensjonen med låtene de er med på. Ingen spesielle favoritter her, dette er en samlet sterk opplevelse. Og jo da, det er en konsertplate. Produksjonen er strøken, vakker og feilfri. Imponert nå! Gå og kjøp!