Chuck Leavell er en glimrende pianist, som har hatt gleden av å bidra på plater og konserter med store stjerner som Allman Brothers, Stones, Clapton, Gov't Mule og John Mayer. Han behersker ymse stilarter til fulle, og har gitt ut flere plater under eget navn – i tillegg til session-arbeidet. For godt og vel ti år siden kom den lite kjente Forever Blue, der Leavell spiller instrumental pianoblues, en ukjent liten perle. Når han nå velger å gi ut ei plate der han hyller gamle mestre som bl. a. Leroy Carr, Little Brother Montgomery, Otis Spann og Memphis Slim er det all grunn til å glede seg; alt som kan henlede oppmerksomheten på disse pionerene er velkomment. Leavell er pga. kjendiskontaktene garantert medieomtale, og han er en ærlig og oppriktig musiker som virkelig ønsker det beste. Back to The Woods kommer med et informativt teksthefte, og låtutvalget er utsøkt. Når plata likevel bare blir sånn passelig interessant er det fordi musikken ikke tilføres noe nytt. Det blir rein planking og velkjente licks, mens stjerner som Keith Richards og Candi Staton pynter opp på gjestelista uten å heve helhetsinntrykket nevneverdig. I tillegg er Chuck Leavell en vokalist som absolutt burde begrense sin egen vokale aktivitet til et minimum. Han er en av mange glimrende musikere som rett og slett ikke duger som sanger. Punktum. Back to The Woods kunne vært mye, mye bedre, men det er ingen grunn til å fraråde folk å kjøpe den. Det svinger bra, og som bakgrunnsblues duger det greit. Den som imidlertid skulle ønske å lære noe om de ovennevnte pianoblues-pionerene bør heller skaffe seg originalinnspillinger med dem.