Når det gjelder King Kings Standing In The Shadows så er det andre forskjeller enn at Alan Nimmos varemerke har blitt at han stiller i rød kilt når han spiller med dette bandet. Det legges mer vekt på sangen, bandet har keyboards og Nimmo er eneste gitarist. I 2012 ble de kåret til beste britiske band og fikk prisen for beste album for sin første utgivelse Take My Hand, en plate med funky hardtslående bluesrock, men også fengende blå soullåter som Heart Without A Soul, ballader og streit blues som Mr. Highwayman. På deres nye utgivelse har de rendyrket stilen enda mer og formatet ligger enda nærmere britisk bluesrock på tidlig 70-tall. De gjør en versjon av Frankie Millers Jealousy og Frees Heavy Load, men er for øvrig selvforsynt med vakre ballader som A Long History Of Love og tyngre funky rock som More Than I Can Take. Avslutningsvis drar de en kne­løftende gospel med Let Love In. King King har med denne utgivelsen blitt et mer rendyrket sideprosjekt bort fra Nimmo Brothers, selv om de låtene jeg har sett live fra den nye plata fremstår mer i tradisjonell gitarbluesform utenfor studioet. Uansett er dette det mest helstøpte og inspirende jeg har hørt av engelsk bluesrock på lenge!