Den sydende blues og soul-blomsten bak dette navnet har lenge vært en av favorittene i mitt hus når det gjelder moderne amerikansk rootsmusikk. Den dyriske kvaliteten til JJ Greys vokal, den desperate soulgløden blandet med sørstatsrock og countryrock, og den etter hvert mer og mer funky grooven til dette bandet har fått mer enn mitt kjøkkenbord til å danse. Dog skal jeg innrømme at jeg har blitt litt skuffet over livealbumet de slapp. Kombinasjonen av skyhøye forventninger til alt dette bandet gjør og troen på at dette bandet overgår alt annet i bransjen kan bli en tøff kneik å komme over for noen og enhver. Likevel håper jeg norske konsert- og festival-arrangører snart tar til vettet og får denne hete poteten til Norge. Og den troen jeg tidligere har hatt på JJ Grey & Mofro kommer tilbake i stort monn på dette nye studioalbumet. This River ga meg ingen reise umiddelbart, men etter noen runder treffer dette som Ben Harper på sitt beste, som The Meters eller Anders Osborne på sitt beste. Utrolig frodig og eggende musikk spekket med små twists i JJ Greys dyriske Gregg Allman-lignende stemme eller i arrangementene. Kunne bare vært toppet om en nyfrisert Kid Andersen hadde besatt gitaren under innspillingene. Det er mange lekre små chops her, mange elegante men likevel ikke konstruerte og følelsesrike detaljer, men jeg vet at en Kid Andersen i samme modus som han var på Noora Noor-albumet hadde toppet dette noe helt jævlig. Men det var et sidesprang. Dette nye JJ Grey & Mofro albumet er denne kalde vårens soundtrack for meg. Dette er musikken som får isen til å slå sprekker, får blodet ut av kjøleskapet, får underlivet til å leve i sin egen rotasjon og grunnen til å besøke en platebutikk (eller nettbutikk) mer betimelig enn på lenge. Det er mer soul i JJ Grey & Mofro enn det som var starten for dette rootsbandet. Og med JJ Greys sjelfulle stemme blir det som Andrew Strong da han solodebuterte etter The Commitements-filmsuksessen på Cruise Cafe. Bare enda bedre. Mye mer sørstat. Helt ned til Florida. Mer O.V. Wright og Otis Redding blandet i den sørstatske barbeque. Velger du å seile forbi denne elva vil jeg bare ønske deg lykke til. På samme måte som Karius og Baktus ferd mot det åpne hav. For meg er dette musikken som gjør meg religiøs i troen på at god musikk overgår alt!