Det er klart at når du kaller deg Dave Arcari & The Hellsinki Hellraisers, og gir ut ei plate som heter det denne heter, så legger du lista høyt og skaper tilsvarende forventninger. Det er derfor ikke til å unngå at dette fremstår som et ørlite antiklimaks. Hellraiserne høres ut som et Pogues såpass langt ut på nachspielet at resten av bandet har sovnet og de to som er igjen like gjerne kunne lagt seg. Herr Arcari høres vekselvis ut som han kjeder vettet av seg og som han har problemer med å følge kompet sitt - når ikke kompet henger etter ham. Jeg er IKKE pirkete og skrangling kan ha såvel sjarm som funksjon. Dette blir imidlertid kjapt en tålmodighetsprøve, og jeg kjenner jeg blir svett når jeg ser at jeg ikke er mer enn halvveis. Full av velvilje har jeg etter det vært gjennom denne skiva et halvt dusin ganger, og den ble ikke bedre, og medfølgende anbefaling fra Seasick Steve hjalp ikke. Arcari påberoper seg impulser fra førkrigs deltablues, punk, rockabilly og trash-country. Det er mulig det, synd i så fall at de ikke er hørbare her. Det fremgår av medfølgende skriv til media at Arcari har sju soloplater bak seg. I et gammelt engelsk ordspråk heter det at: "You can't win them all." Og aldri har det vært sannere enn akkurat her.