Sean "Bad" Apple, kan annet enn å holde seg med lovlig platte økenavn. På Shake knytter han linjene til klassisk deltablues. Forøvrig i selskap med Martin "Big Boy" Grant på munnspill og Dixie Street på trommer. Norske besøkende til Clarksdale vil sannsynligvis ha hilst på Dixie på Hambone galleri, stedet hun driver sammen med ektemannen Stan. Apple gikk læretiden sin hos den da nesten nitti år gamle Jack Owens, den siste av Skip James-generasjonen, på begynnelsen av 1990-tallet. Der­etter har han i tur og orden spilt med R.L. Boyce, Mississippi Fred McDowell, R.L. Burnside og Junior Kimbrough - i tillegg til Joseph Burnside, Calvin Jackson og Terry Harmonica Bean. Hele veien sammen med Martin Grant, som også spilte på de siste platene til Jessie Mae Hemphill. Det ER greit å lire av seg denne stamtavla, fordi interesserte vil raskt kunne fastslå at dette handler om tradisjonstung deltablues der alle de tre har lært faget av menneskene som skapte musikken. Dixie fremstår her som den fullkomne bluestrommisen for denne besetningen, fjellstø og lydhør. Halvdelen av låtene her er signert Apple, fire står Martin Grant for og i tillegg kommer det et par standardlåter. Og når jeg kaller dette tradisjonstungt betyr IKKE det at det mangler vitalitet, tvert i mot. Det handler om respekt for de som gikk foran, og at de er seg rollen som tradisjonsmusikere svært bevisst. Det er et sug i dette som forhekser og drar deg inn i et univers der slett ikke alt er like behagelig alltid, men der du får så uendelig mye igjen når du åpner deg for inntrykkene som formidles. Dette er et eksempel på at den tradisjonelle deltabesetningen med gitar, trommer og munnspill lever og har det svært bra. Det kan kanskje virke spartansk monotont for et ­utrenet øre det her, men legg vekk de tilvante forestillingene dine og forbered deg på å bli satt til veggs.