Guitar-maestro Eric Johnson er en virtuoso utenom det vanlige på sin gitar. Den snart 60 år gamle gitaristen fra Austin, Texas har nok mye tilfelles med karer som både Joe Satriani og Sonny Landreth, og jogger ut som en heavy-linket variant av sistnevnte når han starter sitt første album på 5 år. Dette albumet ble sluppet for over et år siden i USA, men dette er første gang det gis ut på vanlig distribusjon i Norge. Det er dog en oppgradert utgave av albumet i forhold til US-utgaven. Med seg som gjester har Eric Johnson plukket fra øverste hylle. Jonny Lang, Jimmie Vaughan, Steve Miller og selvsagt – Sonny Landreth! For ei gitarrekke; født av bluesen, gått skolen i rocken, og har som voksne menn (det kan man i høyeste grad si om veteranen Steve Miller som er still going strong) funnet balansen i det hele. Eric Johnson har skrevet sangene selv, unntatt en snedig cover fra bandet Electric Flags. Et i dag glemt band som ble etablert som en slags bluesens og bluesrockens supergruppe på slutten av 60-tallet. Med supergitarist Mike Bloomfield (en av de største hvite gitarister ever), Nick Graventies (Janis Joplin), Buddy Miles (Jimi Hendrix), Harvey Brooks (Dylan anno Highway 61 Revisited) og Barry Goldberg (Dylan, Charlie Musselwhite). Hvordan kunne et slikt band gå feil? Det skjedde hvertfall. De falt gjennom men etterlot seg noe interessant materiale. Deriblant låta ”Texas” som Eric Johnson gjør her. Platas ubestridte blues-høydepunkt! Eric Johnson er for gitar-runkere. Og de er det mange av. Fans av Joe Satriani, Steve Vai, Neal Schon, Sonny Landreth eller Joe Bonamassa. Teknisk vidløftig, fin følelse på mange av låtene i en gitardominert rocka og lett bluesy stil som imponerer mer enn det nødvendigvis fenger. Definitivt et gitaralbum for de som elsker den virtuose og hardtspillende tekniske utgaven av den elektriske utgaven. Det beste Eric Johnson har gjort under eget navn som jeg har hørt. Likevel et lite nummer bak favoritten Sonny Landreth.