Theessink fikk svært gode kritikker for fjorårets plate sammen med Terry Evans. Det må derfor ha virket som en god idé å gi ut disse opptakene fra februar 2011, altså i forkant av "Delta Time". Og gir det anledning til litt name-dropping, som at han lærte "Wayfaring Stranger" av Johnny Cash i en garderobe i Wien i 1992, så desto bedre. Stoffet er omtrent likelig fordelt mellom selvskrevet stoff og covere. Her får du hans tolkninger av Dylan, Townes Van Zandt, Blind Willie McTell, Brownie McGhee og noe tradisjonsstoff som eksempelvis "Make Me Down A Pallet On Your Floor". Det er sine egne sanger han kommer best ut av det med - til og med den LITT enerverende hippieballaden "Kathmandu". Dette er Theesink alene med gitaren, med David Pearlman på pedal-steel her og der, og han benytter ikke anledningen til å overraske oss musikalsk. Han er en dyktig tekniker, og vet det selv. Samtidig har han en myk og mørk baryton som han utnytter for alt den er verdt – fans av Leonard Cohen vil få våte drømmer. Det er også så laidback at det nesten stopper underveis, mykt og melodisk - jadda, sukk. Resultatet er at du får en påtrengende følelse av å få ørene fylt av våt ull. Kosen blir med andre ord littegrann (veldig) klaustrofobisk og klam underveis, og jeg blir sittende og savne kanter i tolkningene hans - i hvert fall én! For ikke skal jeg ha det sittende på meg at jeg er kravstor. Coverlåtene er gjort bedre av andre - alle sammen, og det selvskrevne stoffet er med et par unntak ikke blant Theesinks mest minneverdige. "Wishing Well" kommer til kort på nesten alle de feltene der "Delta Time" lyktes nesten uten å ta i engang. Theessink er en mann som har laget mange svært fine plater, og som er en fest å høre på konsert. Denne plata er ikke engang egnet til å sjekke damer til. Better luck next time, Hans.