Med den fyrige og rødhårete sangeren Heidi Solheim i spissen kom Tromsø-bandet Pristine inn som en tung, moderne og lidenskapelig nyhet på den norske bluesscenen for ikke veldig mange år siden. Både live-konsertene deres og debutalbumet blåste tidvis både meg og andre tilhengere av rocka blues av banen. Rocka på en måte som at du aldri forlater grooven, aldri forlater bluesen, selv om du gir gass og viser mye heftig rocka følelse. Følelser og moderne tricks som i likhet med amerikanske kapasiteter som Jack White og The Black Keys gir moderne blues et nytt og interessant ansikt. Langt mer til å tro på enn for eksempel Trampled Under Foot eller mange av Ruf-labelens unge langbente chicks. Så gikk Heidi solo, og ballongen sprakk. Hvertfall for meg. Noe gikk feil for en fantastisk lovende sanger og frontfigur. Feil båt, feil havn, feil selskap, og hvem kjøpte sjelen? Hvertfall ikke djevelen. Han som meg ville ikke hatt det uttrykket der. Fattig på sin blues. Når Pristine anløper med sitt album nr. 2 er det mye som faller tilbake på plass for oss som likte debuten. Bandet bygger fantastisk rundt stemmen til Heidi. Ren 70-talls groove med Hammond-orgelet som lager krøller i håret, en tight rytmeseksjon som pulserer med frodighet, og en gitar som spiller på et intuitivt følelsesregister mellom Heidis vokal og orgelet. Gary Moore spilte aldri sånn. Det sier jeg til Pristines kredit. For å skjønne hva jeg snakker om så klikk deg inn på låta ”No regret”. Og 70-tallsgrooven og riffene! Hør låter som ”One good reason” eller åpningssporet ”Carry your own weight”. Musikk som ber deg om å skru opp volumet til naboen leverer inn sin flyttemelding. Nesten Black Sabbath med bluesgitar i partier på sistnevnte! Men ikke alt er like entydig ”på gang” som debuten selv om her er mye bra. ”The occasional wife” er litt for mye tradisjonell Beth Hart-rocka gospel/bluesrock, nede-låta ”Tell me” hadde trengt en dose mer Etta James, og ”One good reason” med gjestegitarspill av Bjørn Berge har verken karakter eller en god nok melodi til å bli interessant. Så lenge Pristine beholder grooven og spiller Heidi Solheim god, så er dette Tromsø-bandet fortsatt noe av det jeg helst vil se live og høre i blues-Norge. Et lite step ned fra debuten føler jeg, men fortsatt et lokomotiv for nordnorsk og fremtidas blues og 70-tallsrock.