Jonny Lang imponerte meg veldig på brygga på Notodden i fjor. Den norskættede gitaristen som bergtok alle som skjønner seg på blues da han som 16-åring slapp debutalbumet (for 16 år siden også nå) «Lie To Me». Etter mye famling karrieremessig de senere årene har han kvittet seg med store plateselskap som vil bestemme alt, og han gir nå for første gang ut et album der han har bestemt alt selv. Og der hans turneband for første gang fikk lov til å bli med sjefen sin i studio. Noe som har vært viktig for Jonny. Resultatet er himmelsk, en helt annen himmel enn den Jonny presenterte på Notodden dog, men med et par-tre låter som ødelegger totalopplevelsen og åpner døren på gløtt til helvete. Jonny Lang står langt utenfor bluesfeltet, hvilket er helt greit, og heller mot en funky, groovy, kraft-pop og soul-snittet musikalsk verden der Jonny håper å finne nye fans. Å bli oppdaget av et mer moderne og yngre publikum. Han fortjener det, for det er mye følelse i denne plata. Ei plate der han står mye mer frem som sanger enn gitarist. Veldig følelsesladete fraseringer og soul/rock-vibber som henter like mye fra Prince som Joe Cocker. Jonny imponerer like mye med stemmen på denne plata som han gjorde med gitaren for 16 år siden. Musikalsk er det Robert Randolph-groovy på «What you’re looking for», Prince-klasse med groovy soul ala Ryan Shaw og Eli Paperboy Reed på fantastiske «Not right», Cocker-balladerisk med følelsene utenpå brystet på «The truth», intenst partyrockende med et budskap på «Blew up» Det er mange glatte pop-håp som har gått i Idol-klassen og fått lagt seg opp et trendy image som ville higet etter låter som den soulfulle balladen som også er tittelsporet, eller den Backstreet Boys-inspirerte «Breakin’ in». Jonny Lang vinner over de fleste som gjør moderne soulfarget pop ved at han har en helsikes overbevisende innlevelse og sjel. Plata taper seg litt på slutten med tre nede-låter der bare den første «All of a sudden», som minner meg om Seal på sitt beste, holder kvaliteten til resten av plata. Med et par sterkere låter her på slutten, og uten det traurige Stevie Wonder-inspirerte og litt orkestrerte soul og r&b-frieriet «We are the same», ville Fight For My Soul vært en killer av et album. Er du innelåst i bluesbagen kan du glemme denne plata, men jeg synes mye her er imponerende bra!