Steve Wold holder koken, men umiddelbarheten i hans gatesanger-tranceblues er i ferd med å bli presset inn i den bluesrockformen han selv har distansert seg fra tidligere og som han var et høyst kjærkomment alternativ til. De beste kuttene på denne nye plata er de som er mer akustiske og countrypregede. Humoren hans er intakt, og når han stiller opp med en ny hjemmelaget gitar som har kropp av hjulkapsel er han tro mot sin opprinnelige visjon. Albumet starter og slutter med motorlyden av en John Deere-traktor. Så er det i gang med de to første låtene, “Down On the Farm” og “Self Sufficient Man”, som begge er mer eller mindre selvbiografiske eller personlig bekjennende, men lyden er massiv og litt generisk Muddy Waters-derivat, selv om han flesker til med slidelyd. Først med countryblues-som-hip hop-talking blues i “Keep On Keepin’ On” tar det ordentlig av. Selvfølgelig er det bare å ta av seg av hatten for Jack White-soloen på “The Way I Do”, men trenger egentlig Seasick Steve å ha med Jack White? White tar så enormt med plass. Da synes jeg det er bedre med Fats Kaplin som spiller steelgitar og fele på countrylåter som “Purple Shadows” og “Heavy Weight”, eller Luther Dickinson med slidegitar på “Home”. Men for all del, jeg kommer til å spille også denne plata til Seasick Steve. Han er unik. Keep on keepin’ on, Steve!