Jeg blir ikke klok på blueslegenden Buddy Guy. En dårlig skuespiller, showmann-­imitator på scenen, og tidvis glohet og vibrerende i bluesens og bluesrockens ekte ånd når han entrer et studio. Du kan åpenbart ikke få oppfylt et ønske om å få oppleve Buddy Guy på sitt beste i begge verdener. Nå er vi i studio. Symbolsk tittel: Rhythm & Blues. Dobbelt CD. CD nr 1 heter Rhythm. Nr 2 heter derfor Blues. Og Buddy Guy sparker gnister som om han går opp til fagprøven i begge kate­gorier. Tre av gutta i Aerosmith (ja, Steven Tyler med leppa) bidrar sterkt i herlig rockende og klassisk blues med «Evil twin». Det nye stjerneskuddet, mange sier fremtiden for bluesen, Gary Clark Jr dukker opp i den lekne blues-shouteren «Blues don’t care», og andre stjerneartister fra rock og country-verdenen som Kid Rock og Keith Urban dukker opp for å sminke opp bruden før hun skal giftes bort. Det trengs forøvrig ikke. Bare på innslaget med Kid Rock på klassikeren «Messin’ with the kid» får du løftet sceneteppet tilside og sluppet gjøgleren Buddy Guy inn. Junior Wells, hans gamle partner som hadde en stor hit med låta i 1960, ville nok fore­trukket mer respektabel blues og mindre show. Buddy gjør en langt mer respek­tabel, ja jeg vil si gnistrende, versjon av Guitar Slims klassiker «Well I done got over it». Fullpakket med blåsere og en så rotekte bluesartist at du kan gråte over mindre. På resten av albumet, bestående av totalt 21 låter med betydelig låtskriver-kapasitet fra duoen Tom Hambridge/Richard Fleming og delvis Gary Nicholson, er det en fryd å være med Buddy Guy på plate igjen. Mye av albumet føles som en beskrivelse av livets reise, av det å ha levd en stund, av en bluesmanns vei gjennom Chicago, beskrivelsen av å være en bluesmann som spiller etter hjertet. Buddy Guy er «bare» med på å skrive fem av de 21 sangene selv, men det føles som tekstene er skreddersydde for han og det trinnet han er på i livet. Og gitarspillet – superb! Måten han spiller hjertet ut på «I could die happy» og «I go by feel» er fantastisk meningsfylt lytting. Dobbelt album er ofte «too much», men denne reisen gjorde godt. Buddy Guys beste album siden «Damn Right I’ve Got The Blues» i min bok. Det sier ikke lite!