Det blir aldri feil å høre på J.T. Lauritsen. Hans forståelse av sørstatsbluesen, av New Orleans boogie woogie, av lett zydeco-scramblet Louisiana rootsmusikk, og en klassisk soulfylt bluesgumbo som lett lener seg til artister som Delbert McClinton med hell, er alltid på rett plass i mine ører. Og på dette nye albumet, som er en miks av innspillinger gjort i Norge med hans tradisjonelle backingband Buckshot Hunters og innspillinger gjort i Memphis legendariske Ardent Recording Studios med musikere som Billy Gibson, Willie J Campbell og Victor Wainwright, skraper Lauritsen virkelig taket rett under beina på Delbert. Med det mener jeg at nivået på låtene og musikerprestasjonene er hakket bedre enn på tidligere plateutgivelser. Innlånte fjær er hentet fra Big Walter Hornton («Need my babe») og Gillian Welch («Valley of tears») med stort hell. Og siden en god del av innspillingene ble gjort i Memphis gjorde de ikke skam på seg når J.T. Lauritsen og hans norske band hilste tilbake med å gjøre Stax-artisten William Bells 1967-hit «Everyday will be like a holiday». For øvrig med Sven Zetterberg også på vokal. Johnny Sansone og Doug Sahm-inspirerte «Mathilda» skrevet av George Khoury og Huey Thierry og spilt inn allerede i 1958 av Cookie & The Cupcakes (hvilket bandnavn) er også et blinkskudd av de sjeldne. Utrolig at denne festen av ei låt er mer enn 50 år gammel! Duoen Atle Rakvåg/Knut Eide har levert to meget bra låter til albumet, en nydelig soulballade og en real groove-rocker. Lauritsen selv står bak tre fine låter der særlig tittelsporet utmerker seg som en låt som i likhet med Delbert McClintons materiale krysser sporet til både sørstatsrock, country og r&b på noen få levende minutter. Dette er en fin plate som vil være utmerket oppladning for en lørdagskveld hjemme med beina på bordet eller på vei ut. Sett låta «Need my babe» på repeat så vil du aldri i verden komme deg i seng før godt utpå morgenkvisten. Billy Gibsons munnspill, Jon Grimsbys tank-tromming, Victor Wainwrights boogie-piano og Palle Wagnbergs B3. J.T. Lauritsen må ha følt seg båret frem av slike fine hender i studio!