Årets plate? Ja, det tror jeg jaggu, og det skal sies at det var langt ifra slike tanker jeg hadde på første og andre runde der The Rides debuterer. En ny supergruppe, om slike ord kan benyttes. Stephen Stills, som lagde det fantastiske «Super Sessions»-albumet sammen med likesinnede kanoner Michael Bloomfield og Al Kooper på slutten av 60-tallet, vender tilbake til sine røtter. Ferdig med vise/folk/country/ westcoast rock og alt annet som er bakoverlent og «koselig» fler-harmonisert sammen med David Crosby og Graham Nash (og innimellom Neil Young) på en stund. Tilbake med muskler som den gitarist og blueser han var og viser at han fortsatt er. Og stjernegitaristen har tatt med seg sin gamle venn Barry Goldberg (kjent fra både tidlig Dylan anno 1965, bandet Electric Flag sammen med Michael Bloomfield, og one-off bandet Ivar Avenue Reunion i 1970 med en meget potent Charlie Musselwhite ved sin side), og ikke minst en annen og mye yngre hotshot bluesrock-gitarist i Kenny Wayne Shepherd. De har «bare» skrevet fire sanger sammen for dette debutalbumet. Men tittelsporet er en låt Stephen skrev for Buffalo Springfield på 60-tallet (bandet som Neil Young også var en del av) og som aldri ble utgitt den gang. Den gang var låta akustisk basert. Her omskrevet til en dyrisk elektrisk bluestanks av en låt. Veldig stor sørstatsfølelse preger både denne og flere av de andre låtene, og man slås mer og mer i bakken av hvilken nerve og sjel som ligger i disse innspillingene. For det meste spilt rett inn. Trodde ikke den gamle reven Stephen Stills hadde slike krefter i seg lenger! Kenny Wayne Shepherd får håndtere mikrofonen på et par gamle bluesklassikere som The Rides klarer å få lagt sitt særpreg og sin sjel på: Elmore James «Talk to me baby» og Muddy Waters «Honey bee». 50/60-tallets blues vibrerer med sin sanen nerve i 2013, og det kan ikke undervurderes når stjerner som Stephen Stills nå åpenbart elsker å gjøre dette igjen! Samtidig er de helt «on fire» på Stephens gamle kamerat Neil Youngs «Rockin’ in the free world». De legger seg aldri vekk fra originalen og tilfører sånn sett ikke noe nytt. Men de konkurrerer med originalen om den beste versjonen. De raver og rocker som Young og hans Crazy Horse – bare strammere – tøffere. Nevnes må også en sykt bra versjon av Iggy Pop & The Stooges gamle «Search & destroy», men det er The Rides egne komposisjoner som bør få mest oppmerksomhet. Liksom de 2-3 beste låtene Jack Bruce & Robin Trower kokte på «Seven Moons»-albumeter dette en triumf av et comeback i bluesens ånd ala 1969. Eller skal vi si bluesrockens ånd. Du kan faktisk «se» at de smiler når dette ble spilt inn, at sjelen og nerven er rødglødende samtidig som dette ikke er noen jam men en høypotent studioinnspilling. Gud dette må bare oppleves live. Trioen legger ut på verdensturne i høst og jeg senser at det kan bli like magisk som dette debutalbumet. Jerry Harrison som vi husker fra Talking Heads har produsert albumet. Kjent for å få mye ut av de han produserer har han hjulpet til i fødselen av et band som kan bli det viktigste for bluesen i årene som kommer. Bandet kompletteres av Chris Layton (Stevie Ray Vaughans Double Trouble) på trommer og bassist Kevin McCormick (Crosby, Stills & Nash, Jackson Browne). Skal du bare ha et album i år må det bli dette!