Hva som var den første innspillingen som kan kalles rock'n'roll er en diskusjon som har pågått nesten like lenge som platene har vært laget. Det er i praksis umulig å utrope noen "vinner" i denne kjeglingen, men at discjockey Alan Freed ikke sugde begrepet av eget bryst da han begynte å bruke det på radioen tidlig på femtitallet kan vel etter dette anses bevist. For folkene bak denne samlingen, med musikkbladet Mojo's Dave Henderson i en sentral rolle, gjør det så langt grundigste forsøket på en historisk gjennomgang av begrepet rock'n'roll - og det er bare å bøye seg i støvet. Selv om noen av de tingene som er tatt med her nok vil falle rockpurister tungt for brystet. Den musikalske reisen starter i denne omgang i 1916 med et ukjent gospelkor, innspilt på konsert utendørs - og sant nok, her kommer "rock and roll" selv om det med stor sikkerhet neppe ble brukt i den betydningen og den valøren begrepet senere fikk. Trixie Smith var nok noe mer frempå der hun i 1922 sang My Man Rocks Me (With One Steady Roll). Den gangen som i senere tiår var det snakk om antydningens kunst, ofte ikke spesielt subtilt, for å slippe gjennom den moralske sensuren i industrien. Her får du praktfulle eksempler i tur og orden signert Charley Patton, Tampa Red, Clarence "Pinetop" Smith, Blind Roosevelt Graves og Washboard Rhythm Kings - før Boswell Sisters i 1934 gir ut en innspilling som faktisk heter "Rock And Roll"! Det KUNNE selvsagt ha sluttet der, men det hadde ikke vært noe morsomt, vi er tross alt ikke enger enn halvveis i den første CDen (av tre). Vi er i en æra der genregrensene var om mulig enda mer flytende enn i dag og jazzinnslagene i denne samlingen er flere, like som hillbilly og western swing bidragene. Utvalget er like vel så utrolig kresent gjort, og bidragene er låter jeg tviler på om du har fra før, i det minste her i begynnelsen, at det er lett å glemme tiden. CD2 setter tonen med Lionel Hampton, før Illinois Jaquet kliner til der han gjør ting med en saksofon som på den tiden neppe noen hadde hørt før. Her begynner det å dukke opp kjente ting, men de er satt inn i en kontekst og sammen med mindre kjente bidrag fra for eksempel Nat King Cole (Straighten Up And Fly Right) og Rockin' This Town av Gertrude Niesen. CD2 blir en slags boogie hitparade fra førtitallet der Helen Humes, Joe Liggins, Arthur Smith, Arthur "Big Boy" Crudup og Louis Jordan leder opp til Ella Mae Mors og Freddie Slacks fantastiske "House Of Blue Lights" - og igjen er vi bare halvveis, dette vil ingen ende ta! Blant andre Pee Wee King, Wyonie Harris, Muddy Waters OG Amos Milburn fører oss frem til den betagende hiten til The Orioles ("It's Too Soon To Know"). Og mens ikke et øye er tørt smeller Stick McGhee i gang med "Drinking Wine Spo-Dee-O-Dee". CD3 vil nok by på stoff mange av dere kjenner fra før, men igjen er dette satt i en unik sammenheng. Her er innslagene av Doo Wop flere, midt oppe i det hele dukker Les Paul og Mary Ford opp med "How High The Moon". Selvsagt får du Big mam Thorntons "Hound Dog" heller enn Elvis sin - han dukker forøvrig opp på slutten, der LaVern Baker har dekket bordet for en avsluttende runde der Bo Diddley, Chuck Berry, Carl Perkins, Little Richard og Elvis får regjere - LaVerns "Tweedle Dee" står seg uansett godt i selskapet. Det kan kanskje virke som man safer når denne samlingen blir rundet av med (i rekkefølge) "Bo Diddley", " Maybellene", "Tutti Frutti", "Blue Suede Shoes", "That's Allright Mama", "Rock Around The Clock" og "Heartbreak Hotel", men det fremstår mer som en naturlig krone på verket i en mesterlig sammensatt samling. Denne samlingen avslutter neppe kranglingen om hvem som var "først", men du verden så morsomt det er underveis. Nevnte jeg bildene og essayet i heftet? Ikke det? Bildene er utrolige, hentet fra tretti og førtitallet. I tillegg får du Dave Hendersons personlige guide gjennom alt materialet, morsomt og lettfattelig skrevet - så får vi heller tilgi ham at han plasserer innspillingen med Robert Johnson i Chicago.